Den som intet våger, intet vinner

Skimaraton på Island: Arild Løvik skriver om sin opplevese å stake gjennom det 50 kilometer lange Fossavatn Ski Marathon på Island.

Skimaraton på Island: Arild Løvik skriver om sin opplevese å stake gjennom det 50 kilometer lange Fossavatn Ski Marathon på Island. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Jeg tror ikke vi oppnår noe uten å ville satse, slite.

DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Under oppveksten på Jæren lærte jeg å bli glad i snø og Østlandet. Fordi vi ikke hadde snø, men vi fikk TV tidlig på 60-tallet og så skirenn, mens regnet høljet ned utenfor. Jeg husker far sa; «Arild, vi skulle bodd øst for Langfjella».

Jeg flyttet hit da jeg var 31 år og da vinteren kom, da var jeg tidlig ute og leika i snøen. Det har jeg fortsatt med og i 2007 gikk jeg mitt første skirenn; Vasaloppet. Siden har det blitt et skirenn hver vinter under dyktig ledelse av PWT-travel.

Det siste skirennet gikk siste helga i april, på Island. Helt nord-vest på Island. Stedet heter Isafjørdur. Utrolig vakkert og flotte løyper.

Jeg har trent jevnt og trutt og tenkte; den som intet våger, intet vinner. Så jeg bestemte meg for å prøve; jeg satset på å stake de 50 kilometrene, tross vi skulle forsere cirka 1000 høydemeter.

Jeg kom i mål, med armer så slitne at det var vrient å orke å skifte til tørre klær. Men jeg hadde klart det. Treningen har gitt resultat.

Beste nordmann i dette rennet ble Petter Northug. Han vant rennet. En meget sympatisk herremann. Han tok seg blant annet tid til å svare på spørsmål og gi råd til unge, islandske skiløpere

Beste norske kvinne ble Live Båsen fra Modum. Hun ble nummer tre i sin klasse, men altså best av de norske kvinnene.

En imponerende prestasjon.

Vi er på forskjellig nivå, men ingen oppnår noe uten målbevisst arbeid.

Disiplin og vilje må til.

Jeg ble imponert over Island og folkets pågangsmot og arbeidsvilje.

Det er en spennende, værhard natur de lever i og med. Det regnet, det blåste, det var solskinn, det skiftet fort.

Vi badet i varme kilder og vi var på Thingvellir. Et sted med spennende og lærerik politisk historie, men også et sted der det platået som Amerika hviler på slutter. Det kommer opp av bakken som en liten fjellvegg. Så er det en slette, som beveger seg, den har flyttet seg 24 meter siden vikingene kom til Island. På andre siden av sletten begynner det platået som Europa ligger på. Her er det stadig bevegelse i jordskorpa.

Da vi gikk gjennom tollen, på vei hjem til Norge, stoppet en toller oss og spurte hva vi gjorde på Island. Vi fortalte det. Han lo, «ikke forstår jeg at folk er så gale at de beveger seg rundt med to tynne pinner under beina». Og; «har dere kjørt The Golden Circle og sett Thingvellir? Av alt som er på Island er det jo ikke noe å se, men vi tjener gode penger på turistene som tar den turen», sa han, med synlig stolthet i stemmen og i øynene.

De har våget og de har vunnet.

Som en sa; «Ikke rart det er så mange gode, islandske idrettsfolk, for det må jo de jo bli, når de lager til en fem-mil på ski, med slik en brutal bakke mot slutten»

Målbevisst jobbing lønner seg.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken