Kommentaren til Birger Moen sto på trykk i Bygdeposten lørdag 3. september. Når valgresultatet blir klart, kan du sjekke om han fikk rett.

Kari Ask blir ordfører i Sigdal også de neste fire årene. Så store tall finnes ikke på Richters skala at den kan måle det ”jordskjelvet” som må til for å rikke Senterpartiet og ”Mor Karis” posisjon. Og ingen innenfor hennes parti våget denne gangen å utfordre. Vi kan selvsagt spekulere i ”dersom atte” brikkene legges slik og sånn. Teoretisk har ikke Senterpartiet flertall. Av de totalt 21 representantene i kommunestyret, bekler de grønne ni plasser. Vi ser ingen stor enkeltstående sak, ei heller summert, i Sigdal, som gir grunn til å anta at oppslutningen om Sp sprekker. Det kan bli ni representanter, kanskje åtte, med tvil muligens også ti de neste fire år. Da kan Kari lene seg tilbake og vente på sine ”beilere”, som absolutt må gjøre sine ”hoser grønne” for å få innpass. Det trengs to-tre mandater fra et annet parti for å få flertallet – og dermed ordføreren.

Vi tror ikke det ligger automatikk i at Venstre og Runolv Stegane er neste periodes automatiske alliansepart. Runolv Stegane er dagens varaordfører. Vi mistenker at Senterpartiet for fire år siden mest valgte allianse med Venstre – for på den måten å unngå en Runolv i opposisjon. Trodde man.

Men en Runolv Stegane er alltid i opposisjon, selv om han delvis også er i posisjon. Og det har sigdølingene registrert. Hvordan ellers forklare det fenomen at Venstre sikrer seg en fjerdedel av mandater og stemmer ved forrige valg? Det er jo ikke på grunn av Venstres partiprogram – det er på grunn av personen(e) som bekler partiet. Det vet partiene, det vet Runolv.

Senterpartiet har hatt makta i mange år, med et unntak på slutten av 1980-åra. Da delte Arbeiderpartiet og Høyre ordførerperioden. Ellers har Sp rådet grunnen. Og så kan vi jo spørre hva som skjedde med de to partiene. Både Høyre og Ap er nærmest en ”skygge av seg selv”. Henholdsvis to og tre representanter gir bare halvparten av mandatstyrken til Senterpartiet. Det savnes navn som Strand og Støvern i de politiske leire, det var gutter som hadde meninger – og mot og kraft til å budbringe dem. I dag finner vi rett nok en engasjert Hellik Kolbjørnsrud på Høyresiden, men selv om han verbalt kan engasjere og opponere, så faller også han fint tilbake i ”folden” når status skal gjøres opp. De to andre partiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har vel stort sett ikke gjort mer enn å slå av en passiar i kaffepausene. Jeg innser at dette kan virke hardt og fordømmende, men det politiske bildet ville vært mer innholdsrikt med større engasjement fra både sosialistene og de mørkere blå.

Jeg mener det ikke finnes alternativer til Kari Ask. Det har vært ført samtaler mellom opposisjonspartiene for om mulig å skape en felles tverrpolitisk liste. Det ble med forsøket. Det var selvsagt ingen konkret sak å danne en slik liste på. Man er jo stort sett enige om politikken. Og da gir styrmannen seg selv – det er lederen i det største partiet. I Krødsherad hadde man et annet utgangspunkt, der hadde man listen full av ”gale ting” som Ap hadde gjort gjennom mange år. Det førte til at ”småpartiene” i skyggen av Ap plutselig ble store – og størst. Varaordføreren i Sigdal de neste fire år kan hete Jan Midtskogen (Ap) eller Hellik Kolbjørnsrud (H). Neppe Frode Borge (Frp).

Men ordfører Kari har ikke kommet seg gjennom denne perioden uten riper i lakken. Eller i beste fall ugjorte jobber. Visst kan hun skryte av bedre sigdalsvei og at Trillemarka-drømmen lever fortsatt. Det er også renovert skolebygg og annet. Men boligtomter er fortsatt mangelvare, og da hjelper det lite å ha som intensjon å ha ”lys i mange glas”. Heller ikke en konsesjonspolitikk som skremmer folk mer enn å lokke, er særlig positivt. Skolene fikk sitt forrige år. Nå skriker barnehager og ikke minst de eldre. Sigdalsheimen er sprengt, der sitter nærmest gamle mennesker i vinduskarmen. Folketallet stiger ikke mye, og dette gir klare føringer til økonomien. Sigdal er ikke en rik kommune lenger, og må husholdere deretter.

Det kan bli en skikkelig ”kattepine” for politikerne framover. At man ikke helt har orden i eget hus, og ”sluntrer unna” med både reguleringsplaner og annet, setter også spørsmål om politikernes rolle. Vi kan også putte på små ting som en dårlig hjemmeside på nett på den lille minuskontoen.

At man på bygda også oppfatter det som sløsing med offentlige midler å bygge sammen kommunehus, gjør heller ikke tilliten til kommune og politikere større. Her føler vi at mangel på informasjon kunne ha hjulpet. Det er sikre leietakere i nybygget, det skal ikke gi direkte utgifter for kommunen. Men har velgerne nok kunnskap om dette? Neppe. En konklusjon for Sigdals politiske liv de neste fire år blir dermed å fastslå at alt blir som før. Kanskje med en ny varaordfører, og da med anledning til å oppleve en Stegane som nærmer seg gamle høyder i argumentasjon. Sånn sett er ikke valgdagene de mest spennende i Sigdal. Det blir formodentlig mer spennende for de fleste en måneds tid senere – da starter elgjakta.