I Modum må helsefagarbeidere kjempe om vakter for å få en lønn de kan leve av

KREVER ENDRING: ARBEIDSLIV: Tone Ellefsrud, 2. kandidat på Modum Aps liste til kommunevalget er en av de som har skrevet denne innlegget.

KREVER ENDRING: ARBEIDSLIV: Tone Ellefsrud, 2. kandidat på Modum Aps liste til kommunevalget er en av de som har skrevet denne innlegget. Foto:

Av
DEL

MeningerDeltidsproblematikk = ufrivillig deltid, er noe vi kvinner kjemper imot, menn behøver ikke bekymre seg om dette. Ikke sykepleiere heller.

Nå må helseetaten i Modum kommune ta seg selv i nakken, lederne (sykepleierne) må prioritere helsefagarbeidernes kompetanse og arbeidsvilkår på en mye bedre måte enn til nå. De må huske at de også er ledere for én og kanskje to yrkesgrupper til!   Hvorfor må en leder innen helse og sosial være sykepleier? Hadde det ikke vært naturlig, som i andre etater, å satse på nøytrale folk med ledelse og administrasjon i stedet?

Kampen om prosentene! Det er flere gode gamle hjelpepleiere som har gått av med pensjon de siste årene. Hver gang har håpet vært der om en høyere stilling for oss andre. Det er underlig hvordan en 70 prosent hjelpepleierstilling blir til en 100 prosent sykepleierstilling helt plutselig? For litt siden gikk 50 prosent hjelpepleierstilling bort til hverdagsmestring, som egentlig var vel og bra, helt til de ble «spist opp» av rus og psykiatri, og vi ikke så noe mere til dem. Hvis ikke stillingene blir omgjort, så er det nedskjæringer, vi skal ned i årsverk.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                               Der De fleste kommuner ruster opp hjemmetjenesten, har Modum valgt å kutte ned, selv om folk skal bo lenger hjemme.Tidligere hadde vi kontordamer/merkantil, når de gikk av med pensjon, gjorde stillingene det også! Så nå gjør vi disses oppgaver, i tillegg til våre egne, og vi er dårligere bemannet. De fleste hjelpepleiere/helsefagarbeidere har under 50 % stilling, veldig ofte en 18–20 prosent stilling, dvs. tredje hver helg. Når man er alene med barn under 3 år, så kan man få en overgangsstønad. Men kravet for å få den er at man er i 50 prosent jobb eller studie. Hva da med alle de alenemødrene med små barn – og små stillinger?

Modum har skrevet under på en heltidserklæring. Noen veldig få klarer etter intens jobbing og lobbying i beste fall få økt stillingen ved å få noen prosent. Timebank betyr å shoppe vakter. Dette kan for noen være ok løsning, selv om det er stressende å få tak i vaktene, da mange deltidsstillinger kjemper om samme vakt – her gjelder først til mølla ... Får du ikke tak i vaktene kan du bli skyldig kommunen. For mange er det komplisert da vaktene må passe f.eks. for de med overgangsstønad, så de ikke jobber for mye i forhold til overgangsstønaden, for da skylder man plutselig NAV penger også. Man må ha telefonen på hele døgnet, kan aldri slappe av, da vaktene blir lagt ut der. Det som er bra er at man får høyere stilling å papiret og lettere for å få lån og sånn, men man må jo ha 100 prosent for å få lån i banken, så da er vi like langt. Når overgangsstønaden er ferdig, etter tre år, må man ha en 100 prosent jobb for å klare seg. Får vi det? Må vi søke andre steder? Ofte er det helgestillinger, må vi jobbe to av fire helger? Når skal vi ha fri?

Vi holder pusten hver gang en kollega går av med pensjon eller slutter. Hva med pensjonen vår? Vi er dømt til å bli minstepensjonister. Burde vel egentlig spare litt, men det har vi jo ikke råd til!

Vi elsker jobbene våre, vi har noen herlig ledere (de i rett linje til oss), de som er der for osss, som gir oss ansvar, vi føler vi gjør en god jobb, får tilbakemeldinger på det. Vi føler tilhørighet, går på jobb med vondt i halsen, fordi vi vet vi trengs, både for kollegaer og pasienter. Med økt stilling ser vi sammenhengen og får bedre med oss ting som skjer. Vi får fulgt opp pasientene bedre. Ansatte i høye og helst fulle stillinger, gjør en bedre jobb, og det er tryggere og det er mer forutsigbart for pasienter og pårørende.

Så hvorfor blir helsefagarbeidere skviset ut?Vi mener at den årelange og evige kampen mellom hjelpepleiere/helsefagarbeidere og sykepleiere har skylda! Den har pågått i en «mannsalder». Vi blir fratatt oppgaver som vi er kvalifisert til å gjøre. Det siste nå var at vi ikke lenger kan dosere tabletter hjemme hos pasientene i hjemmetjenesten. Vi klarer å lese og telle like godt som en med høyskoleutdanning. Vi har ikke tilgang til alt i dataprogrammet vårt, og vi får faktisk ikke lov til å gå inn på medisinrommet vårt og hente medisinene vi skal ha med ut til pasientene. Det som i realiteten kun er sykepleieroppgaver er intravenøs behandling morfin etc.) og intramuskulære injeksjoner. Dette skaper en falsk sykepleiermangel!

Ironisk nok så finnes det vel neppe en helgestilling for en sykepleier, ei heller en 40 prosent. Vi kjenner en sykepleier, hun er 50 prosent uføretrygdet. Hun ønsker å bytte jobb. Men det er jo umulig for henne å finne en 50 prosent sykepleierstilling, de har bare 100 prosent!

Det finnes mange som kun har en helgestilling, og må jakte på vakter. Leve med usikkerheten, hva får jeg utbetalt neste måned? Er det noen ledige vakter da? Hvordan har de det psykisk?

I perioder så jobber vi mer enn 100 prosent, vi trengs jo og vi må jobbe mens det er noe ledig, kanskje det da ikke leies inn noe neste måned, for da skal det kanskje spares. Det snakkes en del om barnefattigdom, og her finnes nok noen av de. Kanskje far er ufør, eller arbeidsledig og mor er helsefagarbeider med stilling under 20 prosent? Eller at barna har en alenemor som er helsefagarbeider?

Noen ganger angrer vi på yrkesvalget. Hadde vi visst det vi vet i dag burde vi heller blitt elektriker, snekker, maskinfører o.l. Det finnes ikke deltid i de yrkene! Det hadde de heller ikke funnet seg i. Så hvorfor skal vi finne oss i det, vi i kvinnedominerte yrker? Vi trengs jo!

Forandringene må komme fra toppen! Politikerne må forstå hva vi helsefagarbeider kan, og de må få våre ledere til å forstå det også.

Ha en fin Kvinnedag – både kvinner og menn!

Lene Thorkildsen, Gro Nanna Hovde & Tone Ellefsrud (hjelpepleiere/helsefagarbeidere)                                                                                                                                                                                                                                                                                            Modum Arbeiderparti

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags