Gå til sidens hovedinnhold

Det store asylintervjuet

Artikkelen er over 4 år gammel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

De siste ukene har Bygdeposten gitt oss flere verdifulle reportasjer om skjebnen til enslige mindreårige asylsøkere. Sevalstunet Mottak i Geithus har fått velfortjent oppmerksomhet og ros. Sammen med en positiv kommuneledelse og en hærskare av frivillige i foreninger og lag, har guttene på mottaket blitt møtt med kreativ omsorg og en «varm profesjonalitet». Det gjør godt å lese om at sånne ting skjer.

Samtidig kjenner vi jo den andre virkeligheten i de enslige mindreåriges liv: Fortvilte gutter som er livredde for norske myndigheter. Traumatiserte barn som ber om beskyttelse, men som blir mistrodd og avvist. Barn som håper på en framtid, men som frykter at håpet kan slukkes neste natt. Kanskje politiet kommer og henter meg? Noen orker ikke presset. I fortvilelse forsvinner de til et liv på gata i europeiske storbyer. Hvorfor går det slik? Hva er det som skjer? Er det slik vi vil ha det?

Les også

Fem asylsøkere har rømt

Dette året har lært meg noe nytt. Jeg har møtt sider ved vårt samfunn som jeg ikke kjente fra før. Grunnen er at jeg har vært verge/representant for fire av guttene på Sevalstunet. I mange samtaler gjennom fjoråret har jeg blitt godt kjent med den virkeligheten de kommer fra i Afghanistan. Jeg har møtt fire flotte gutter. Men jeg har også møtt fire barn som i dyp fortvilelse har forlatt alt. De har sett Taliban i hvitøyet. De har sett familie-medlemmer bli skutt og drept. De vet hva selvmords-bomber og drapsvåpen er. De har opplevd ting som ingen barn skal oppleve. De lever med verkende sår i sjelen og med små flammer av håp om et bedre liv.

Les også

– Unik velkomst i Modum

Hva møter de her hos oss? De møter mye godt i en lokalbefolkning med hjerterom og stort engasjement. De møter et omfattende offentlig system for mottak av enslige mindreårige asylsøkere. De registreres, plasseres og vurderes. De får huslys og mat og litt lommepenger. Og så sitter de og venter. Uke etter uke, måned etter måned. De sover dårlig. De har vonter i kropp og sjel. De lengter hjem. Men mest av alt venter de i spenning og usikkerhet. Og det de mest av alt venter på er det store asylintervjuet. De vet at det er her - i asylintervjuet – at det avgjørende skjer. Det står skremmende mye på spill. For i løpet av det fire-fem-seks timer (!) lange maraton-intervjuet tar UDI mål av seg til å kartlegge den enkeltes liv og hele bakgrunnshistorien: Hvem er du? Hvor kommer du fra? Hvor gammel er du? Hvem er din familie? Hvorfor er du her? Hvorfor måtte du flykte? De svarene de makter å gi er dramatisk avgjørende. Enten opphold: du får bli. Eller avslag: du skal ut.

Les også

Tjener millioner på asylstrømmen

Jeg synes asyldebatten har gitt for lite oppmerksomhet til det som skjer i dette intervjuet. Det har vært lite diskutert hvordan rammene og innholdet i intervjuet fungerer og hvilke forutsetninger det bygger på. På papiret er rammene for intervjuet tegnet opp. Men det har vært lite diskutert hvordan det som faktisk skjer i intervjusituasjonen kan kvalitetssikres gjennom kritiske utenfra-blikk.

Dette opptar meg. Sammen med «mine» fire gutter på Sevalstunet har jeg opplevd spillet, rammene og dynamikken i asylintervjuet fra innsiden. I mer enn 16 timer har jeg kjent på kroppen hvordan dette kan oppleves. Det har vært en krevende erfaring å forholde seg til. Det har gjort meg urolig, noen ganger provosert og sint. Intervjuet skulle være en åpen og rimelig trygg arena for innhenting av informasjon om svært smertefulle livserfaringer. Dessverre oppleves det av og til mere som et kritisk avhør av en mistenkt. Derfor er jeg redd for at urett kan skje. Skjult under den innstuderte profesjonelle imøtekommenheten hos UDIs intervjuere kan redde barn bli mistrodd og krenket. Kanskje er det ikke planlagt eller villet. Jeg frykter allikevel at grunnleggende verdier knyttet til saklighet, moral og medmenneskelighet kommer under press og trues.

Les også

Seks blålysutrykninger til asylmottaket i Geithus den første måneden

Mye kunne vært nevnt for å konkretisere dette. Mange har for eksempel kritisert UDIs bruk av en aldersundersøkelse. Et samlet medisinsk fagmiljø har i flere uttalelser kritisert undersøkelsen som uegnet og uholdbar, og derfor avvist bruken som faglig uforsvarlig. Hvorfor fortsetter allikevel denne praksisen? Den skaper usikkerhet og fortvilelse hos gutter som får tildelt en alder langt over det de har levd med hele livet, samtidig som sjansen for å bli utvist øker dramatisk.

Det er allikevel en annen side ved saken som særlig opptar meg etter å ha vært vitne til hva som skjer i intervju-situasjonen. Jeg mener det er grunn til å spørre i fullt alvor: Kan vi stole på at unge, traumatiserte mennesker blir lyttet til og forstått i den temmelig ekstreme situasjonen som asylintervjuet representerer? Har den som intervjuer barna kunnskap og innsikt nok til å kunne møte den dramatisk vonde virkelighet som barna bærer med seg? Hva vet UDIs intervjuere om den virkning som situasjonsbestemt stress og alvorlige traumer kan ha på evnen til å huske og å gjenfortelle de forferdelige erfaringene som mange bærer med seg?

En forsvarlig praksis må etter mitt skjønn bygge på et minimum av kunnskap. Mangel på slik kunnskap oppfatter jeg som dypt problematisk både faglig og moralsk. Den kan i neste omgang ramme en enslig mindreårig flyktning som befinner seg i en maksimalt stressende situasjon. Og hvis intervjuerens holdning i tillegg preges av profesjonell mistenksomhet, da sier det seg selv hva som skjer: Rommet lukker seg. Ordene blir borte. For en stresset og livredd ungdom blir det verken mulig å huske eller å fortelle.

Les også

Mottaksleder takker høflig nei til gaver

Det gjør ikke saken bedre at den enslige mindreåriges strev med å huske og formulere seg ofte møtes med kritisk mistenksomhet. Tvilen kommer ikke «tiltalte» til gode. I stedet konverteres lett asylsøkerens taushet og usikkerheten til argumenter som underminerer troverdigheten i fortellingen. Han «husker» ikke fordi han har noe å skjule. Der denne dynamikken spiller seg ut, er den ødeleggende. Den rammer asylsøkeren tungt, og åpner veien for tvilsomme vurderinger, urett og krenkelser.

Hva kan gjøres for å forhindre at slike prosesser utspiller seg og rammer små mennesker som søker beskyttelse? Hvem har mandat og mulighet til kritisk vurdering av asylintervjuet som en nøkkelarena i hele asylprosessen? Slik det er nå, foregår alt godt skjult og skjermet for innsyn.

Det var en glede å se at samtlige stortingsrepresentanter fra Buskerud møtte opp på Sevalstunet i slutten av januar. De ga uttrykk for stor tilfredshet med hvordan kommunen og mottaket har møtt de enslige mindreårige. Mon tro om noen av representantene kan bidra til at asylintervjuet slik det praktiseres blir gjenstand for kritisk evaluering?

På slutten av fjoråret sendte 27 humanitære organisasjoner et felles brev til statsminister Solberg med krav om en mer rettssikker og human behandling av enslige mindreårige asylsøkere. Dette engasjementet gir håp om endring. Mine egne erfaringer i møte med fire flotte gutter på Sevalstunet har overbevist meg om at forandring trengs.

Kommentarer til denne saken