Arne Lestebergs kommentar om skolesaken i Krødsherad og jobben vi i Bygdeposten har gjort - bør ikke få stå uimotsagt. Lestebergs «skriverier» ble publisert digitalt i går, tirsdag. Når det kommer på papiret avhenger av plassen vi har til rådighet. Innlegget hans er langt.

Les også

Skolesaken i Krødsherad og diverse oppslag i Bygdeposten

Han er forundret over Bygdeposten og våre mange oppslag i skolesaken. Jeg skal ikke tillegge Lesteberg noen meninger, men hvis han forventer at avisen skal tie i en så betent sak, er det ikke rart at han er veldig skuffet og provosert. Avisa har ingen formell rolle i slike saker, men vi har en jobb å gjøre. Det er en av grunnpilarene i samfunnet. Saken har splittet kommunens innbyggere i to leire. Det er faktisk avisens jobb å stille de kritiske spørsmålene og gi også de som tapte saken muligheter til å uttrykke sin misnøye med vedtaket og prosessene. Det kan Lesteberg velge å ikke like, men sånn er det.

Motsetningene er store og temperaturen er på kokepunktet i Krødsherad. Saken er dypt splittende og kanskje er det indre livet i kommunen ødelagt for flere tiår framover. I moderne tid har det aldri vært en mer betent sak i Krødsherad. Hvis Lesteberg virkelig mener at lokalavisen ikke skal skrive om alt dette, og stille kritiske spørsmål til administrasjonen og det politiske flertallet, ville vi fjernet oss helt fra de helt grunnleggende verdiene i demokratiet. Åpenhet om prosessene, medvirkning i debatten og kontroll av vedtak er helt grunnleggende i et demokrati. Dette er ikke bare tomme ord som vi kan rope ut på 17. mai.

Her kommer den offisielle definisjonen av ordet pressefrihet: «Pressefrihet er pressens rett til uten forhåndskontroll å bringe opplysninger og fremsette kritikk, for eksempel av offentlige myndigheter. Pressefrihet er et anerkjent prinsipp i demokratiske stater, mens pressen i autoritære stater gjerne blir brukt som et redskap for makthaverne til å påvirke borgerne i ønsket retning. Pressefriheten er kanskje den viktigste siden av trykkefriheten og et sentralt element i ytringsfriheten.»

Så til enkeltpunktene:

Lesteberg etterlyser et nærmest ordrett referat fra et informasjonsmøte som administrasjonen gjennomføre på Krøderen skole om hele skolesaken. Dette møtet ble streamet digitalt og alle som ville kunne få med seg hvert eneste sekund av den seansen. Dette har blitt en helt normal måte å informere innbyggerne på - i et samfunn der det digitale for lengst har tatt over for penn og papir. Vi må derfor lage saker på det som ikke streames - i dette tilfellet reaksjoner på at ordføreren ikke tok ordet på møtet. Dessuten er konsulentrapportene om begge skolene omtalt grundig hos oss - både da de kom og som drypp i både formannskapet og kommunestyret.

Lesteberg skriver at jeg forsvarer mine ansatte. Det stemmer, men selvfølgelig ikke hvis de åpenbart har gjort noen gravende feil. Det jeg derimot har fortalt Lesteberg er at redaktøren er personlig ansvarlig for alt som trykkes i papiravisen og publiseres digitalt. Det gjelder også i kommentarfeltene. Derfor er det jeg som er ansvarlig for dekningen av møtet på Krøderen og for at saken fikk den vinklingen den fikk - ikke journalisten som var til stede.

Lesteberg trekker en sammenligning mellom at jeg forsvarer mine ansatte, men at vi skrev om kommunedirektøren som forsvarte rektoren og hans habilitet. Jeg håper Lesteberg, og de som står på hans side i skolesaken, forstår at Bygdepostens journalist ikke har noen formell rolle i skolesaken. Når det stilles spørsmål ved sentrale personers habilitet i en offentlig sak så skriver vi om det. Det gjør vi selv om kommunedirektøren er uenig i det. Kommunedirektør Kroken er ikke redaktør i Bygdeposten.

Arne Lesteberg spør hvorfor avisen stiller spørsmål til en professor i offentlig rett, når vi samtidig kommenterte at kommunestyret aktivt brukte en advokat i et møte. Det er helt normalt at media lar fagpersoner få uttale seg. Det er derimot sjelden at advokater er så aktive bisittere i et kommunestyre når det skal fattes vedtak. Politikerne er valgt av folket og flertallet bestemmer, men mindretallet skal ikke ties i hjel. Avisens rolle er å sjekke konsekvensene av vedtakene - kanskje ved å intervjue en professor.

Det jeg reagerer mest på i Lestebergs kronikk er hans påstander om at vi nærmest viljeløst skriver artikler. Jeg siterer: «Var jo stadig noen anonyme, som fikk journalist Hansen til å «skrive for dem.» Når Lesteberg fikk slippe til med en slik udokumentert påstand skyldes det at angrepet ble rettet mot meg og avisen. Det vil aldri fått stått uimotsagt hvis dette var rettet mot noen eksterne. Det ville vært et klart brudd på prinsippet om samtidig imøtegåelse.

Lestebergs påstander om at vi skriver på oppdrag for noen, grenser inn til det injurierende. Det vi har skrevet i skolesaken er veldokumentert og de som er angrepet har fått lov til å kommentere dette. Å beskylde en av våre journalister for å bli brukt av noen som har behov for å få skrevet noe, er grunnløse påstander. Vi mottar tips fra mange, men at vi skriver med påholden penn er det reneste vås. For Bygdeposten og de ansatte er det knekkende likegyldig hvor skolen bygges. Men det er vår jobb å følge prosessen og ikke være et lokk som legges over trykkokeren.

Til slutt noen ord om at en som har skrevet leserinnlegg i skolesaken til fordel for Krøderen også har vært skribent for Bygdeposten. Arne Lesteberg; hvor dypt har du tenkt å synke i din argumentasjon mot avisa i denne saken? Ingvild Stegane Strandbråten var ansatt i Bygdeposten, men sluttet for 12 år siden. Hun har vært en av Bygdepostens 14 faste kronikkskribenter som har skrevet lørdagspetiter. Hun har aldri nevnt skolesaken med et ord i rollen som lørdagsskribent. Hun har heller aldri mottatt noe honorar for sine innlegg. Ved å skrive det du gjør insinuerer du en kobling som ikke eksiterer.

Hans angrep på meg som redaktør lar jeg ligge. Jeg lever godt med at han angriper meg personlig. Det jeg imidlertid håper er at Arne Lestebergs «verdensbilde» ikke fester seg som en sannhet. Lesteberg lurer på hvordan barna oppfatter debatten? Jeg er mer bekymret for at de skal vokse opp i et samfunn der vi ikke har medier som stiller de kritiske spørsmålene, men lar en engere krets av ansatte og politikere få styre helt uten at noen kikker dem i kortene. Skjer det har demokratiet tapt.