Gå til sidens hovedinnhold

«Jeg vil ikke gjøre det lettere for deg»

Kronikk

«Vis respekt for det nervøse sinn!» skal Gordon Hamilton Johnsen en gang ha sagt. Og han er ingen hvemsomhelst når det gjelder kjennskap til sinnet. Det er ikke mange som vet mer om det nervøse sinn enn det nettopp Gordon Johnsen gjorde. Han grunnla Modum Bads Nervesanatorium, og han brukte en mannsalder på å gjøre det til en plogspiss innen psykiatri både nasjonalt og internasjonalt. Derfor tenker jeg at det kan være verdt å lytte til ham, når han uttaler seg om nervøse sinn.

I dag, noen og førti år etter hans bortgang sitter jeg her oppe blant hus fra 1860-tallet, nye bygg i gammel stil, vakre hager, stillhet og fuglekvitter. Her får jeg oppleve noe av den mest moderne og vitenskapelig dokumenterte behandling som fins innen psykiatri. Jeg får oppleve Gordon Johnsens livsverk på kroppen.

Jeg er deprimert og har kjempet med det i snart fire år, noe som har vist seg å være bare en liten brøkdel av tiden andre har kjempet med det samme. Det vet jeg fordi jeg har møtt slike mennesker de siste dagene. Noen har fortalt meg at de har levd hele livet i depresjon, i hvert fall så lenge de kan huske. Når jeg hører slikt får jeg respekt. Jeg kjenner selvfølgelig mye sympati og omsorg også. Litt frykt i tillegg, av redsel for at slikt kan vare så lenge. Men først og fremst får jeg respekt.

Jeg har fortalt mange at jeg skal tilbringe sommeren på Badet og har fått mange gode og omsorgsfulle responser. Noen sier «Så fint at du får hjelp», andre sier at de heier på meg, mens en god kompis først og fremst lurte på om jeg fikk tilgang til det flotte bassenget de har her, og som lokalbefolkningen bare får betrakte med misunnelige blikk når de passerer på søndagsturen sin.

En av sykepleierne her oppe formulerte et litt annerledes svar, da jeg spurte om hva hun tenkte da hun så at jeg var her. Jeg kjente henne fra før, noe som ikke er så rart, da Modum Bad nærmest er en del av mitt nabolag. Mens andre reiste langt med tog og bil og buss og fly for å komme hit til sitt ti ukers lange opphold, begynte jeg å pakke klokka kvart på ni en onsdags morgen, og hadde fortsatt god tid til å være på plass utenfor Villa Vita kl. halv elleve samme dag. Og om jeg glemte noe, så snakker vi bare om en ti minutters svipptur for å rette opp i det. Men så var det denne sykepleieren da, som jeg kjente godt fra før.

Hun skulle altså svare på hva hun tenkte da hun så meg her. Hun så på meg med det mest naturlige blikk, og svarte i et rolig og selvfølgelig toneleie krydret med et snev av engasjement: «Det er godt å se folk som tar ansvar og tak i utfordringene sine.» Du har sikkert noen ganger opplevd å høre noe du selv ikke har tenkt på, men som likevel var akkurat det du trengte å høre. Ordene traff meg midt i magen og hjertet. Respekt for det nervøse sinn, nesten ærefrykt. Jeg ble satt ut. Så hun faktisk på meg som sterk og ansvarsfull? Samtalen fortsatte og hun smurte nesten litt formanende på om hvor klar hun var over alt jeg var, og at det var veldig mye mer enn det å være deprimert.

Jeg klarte å holde meg resten av samtalen, men da jeg gikk tilbake til rommet mitt i Livets hus, eller Villa Vita som det så latinsk og elegant heter her på Modum Bad, rant tårene i relativt strie strømmer nedover kinnene. Og det var ingen vonde tårer. Det var tårer av glede, litt selvtillit og en flik av håp. Sånn gråt som kommer når man føler seg forstått og respektert, når man selv egentlig tror at det ikke er slik. Og jeg tenkte at jeg har opplevd og følt mye gjennom 4 depressive år, men jeg har egentlig aldri følt meg svak. Jeg har følt meg slem, egoistisk, sliten, utmattet, oppgitt, håpløs, verdiløs, uønsket, dum og veldig liten, men jeg har egentlig aldri følt meg svak. Jeg har heller tenkt at jeg er ganske sterk. Og etter hvert som det vonde har vedvart har jeg tenkt det mer og mer. Det er jo slik at jo lenger man klarer å tåle noe, bære noe eller fortsette når man egentlig vil gi opp, er det styrke som trengs.

Det er et ufravikelig faktum at jeg har tålt, båret og klart å fortsette, ellers hadde jeg jo ikke vært her. Det har jeg altså klart i fire år, og jeg har ingen planer om å slutte med det nå. Nå er jeg på mitt «Kompani Lauritzen», en psykiatrisk bootcamp hvor jeg skal trene en hel sommer. Målet er at det tunge i livet skal bli litt mindre skummelt og lettere å tåle og bære. Og treningen foregår i vakre omgivelser, blant mennesker med lignende mål pluss en mengde «fenriker, løytnanter og oberster» som kan mye om slik trening. Meget kompetente, men også litt vrange «offiserer» som nekter å bære meg gjennom hinderløypene jeg skal forsere her oppe, de lytter imidlertid gjerne når jeg klager, og selv om de av og til har gode råd og tips, maser de om at jeg må reflektere og jobbe med meg selv, med å forstå meg selv, med å forstå de rundt meg og ikke minst tåle at hinderløypene og verden er som de er.

Jeg hadde selvfølgelig satt pris på om Modum Bad kunne sendt ut terapeuter for å prate med alle jeg skal treffe senere i livet, og be dem ta hensyn til og anerkjenne følelsene mine på en perfekt måte. Men der var det visst et eller annet med bemanningen og kapasiteten som satte en stopper. Jeg tror etter hvert jeg har skjønt litt av hvordan ting fungerer her oppe, og «dessverre» fins det visst nok grundig forskning som støtter praksisen. Derfor ble det slik at jeg plumpet litt ut i det her om dagen, da jeg ropte i skogen og fikk svar. Jeg trengte å ta en relativt ubehagelig samtale med noen «offiserer» jeg ikke kjente så godt. Kanskje høres det latterlig ut at en samtale kan være skummel og vanskelig å be om, men det var altså slik for meg i dette tilfellet.

Jeg henvendte meg derfor til min egen tildelte, fantastiske og «nådeløse offiser» og ba ganske pent om hjelp til å få ordnet en avtale for å gjennomføre denne skremmende samtalen. Vi, eller egentlig jeg, hadde allerede kommet til enighet om at jeg burde ta denne praten for å få ryddet litt opp under topplokket, og jeg tenkte i den forbindelse at det ville vært gunstig og behagelig om min «overordnede» i det minste kunne ta kontakt med de det gjaldt og be om dette møtet for meg. Jeg spurte henne derfor litt forsiktig om det var slik at hun eller jeg skulle ordne den avtalen. Hun repliserte kvikt og undret på hva jeg tenkte. Jeg svarte høflig og fra hjertet at det hadde vært lettest hvis hun kunne gjøre det. Det ble stille noen få sekunder, men mange nok til at jeg rakk å kjenne på at svaret muligens ikke ville gå helt i den retning jeg hadde håpet. Hun så på meg, med gode øyne og jeg tror jeg skimtet det jeg vil kalle et lurt smil, før hun svarte svarte rolig og med største selvfølgelighet: «Jeg vil ikke gjøre det lettere for deg». Det føltes litt som i barndommen, da min mor satte fram maten på bordet, men nektet å smøre brødskiva mi for meg. Og akkurat som jeg den gangen lærte at jeg faktisk klarer å smøre brødskiva mi selv, fant jeg ut at verden ikke raste sammen, hverken da jeg ba om samtalen eller da jeg gjennomførte den. Jeg tålte det faktisk.

Vi sarkastikere liker å ha vår egen vri på slagordet til en kjent dagligvarekjede. Vi sier «Det verste er det beste!» Her oppe på Badet, som utlendingene (de som kommer fra steder utenfor kommunen vår) bare kaller Modum, noe dere moinger kan tenke på neste gang dere presenterer dere for folk fra andre steder, har jeg rangert de «verste» tingene jeg opplever, og vil dele de to som topper lista. Det nest verste er at det virker som om de innsiktsfulle «offiserene» her på Modum Bad faktisk tror at jeg klarer dette, men det verste er at de har «lurt meg» til å tro på det selv, eller er det jeg som har lurt meg selv til å tro dette? Uansett merker jeg at det er noe jeg liker ved disse kravstore og omsorgsfulle «fenrikene, løytnantene og oberstene» og meg selv. Jeg vet ikke helt om jeg kan sette fingeren på akkurat hva det er som forårsaker denne positiviteten, men det er nesten så man skulle tro at de, og jeg, har respekt for det nervøse sinn.

Takk, Gordon. Jeg føler meg takknemlig, nesten litt stolt og beæret over å få en slik «Badesommer» på stedet du stiftet for 64 år siden, selv om jeg for lengst har kjent og skjønt at den blir alt annet enn smertefri.

Kommentarer til denne saken