Fredag dro mann, barn og jeg ut på telttur til Lårvika. Natta gikk så bra at vi bestemte oss for ei natt til. Vi tuslet med barna til Lunnaas hytta der mann og barn skulle sove mens jeg rigget meg til i hengekøye ved tjernet vesle Bumla alene.

Hvem skulle tro at jeg skulle få oppleve meteoritten på nært hold?

Tre timer etter å ha lagt meg i hengekøya, bråvåknet jeg av noen sterke lysglimt og merkelige lyder. Jeg brukte noen sekunder for å komme til meg selv og kikket opp på himmelen.

Plutselig lyste det et sterkt rødt lys over meg... Trodde først det var en nødbluss men den hang der ikke lenge og var rakt forbi.

Så opplevde jeg en slags laserstråle, da satte jeg meg opp i hengekøya og rev av myggnettingen og ropte: er det noen her? Ingen svar...så kom det store dønninger.

Like etterpå hørte jeg noen små skudd i nærheten. I all verden er dette noen på jakt eller? Eller er det tordenvær på gang?

Jeg gjorde meg klar til å raske sammen tingene mine og løpe ned til hytta for å sove tørt. Men nattehimmelen var stjerneklar, så slo det fra meg.

Tankene var mange i etterkant og plutselig var det ikke så gøy å være alene og det virket veldig langt til hytta som kanskje lå 150 meter derfra.

Jeg kjente pulsen dundre i kroppen og jeg svettet, tror det var reell frykt. Var det krig som var i gang, var det jegere eller var det meteoritt...tenk om den treffer meg eller hytta som familien min lå i?

Jeg følte at det var trist å ikke være sammen med de nå, men slo meg til ro at fantasien løp løpsk. La meg ned, lyttet, roet meg til jeg sovnet igjen. Våknet til strålende sol og morgenbad i det deilig tjernet og synes vel at denne natta hadde vært i overkant spennende og litt usikker om jeg ville tørre dette igjen.

Gikk ned til mann og barn, og fortalt jeg det jeg opplevde. Mannen min sa han hadde sett lyset og hørt dønningene og antok at det var lokalt tornevær. Men jeg svarte at det forklarer ikke det røde lyset da. Haha ler mannen min, du får gå og fortelle om UFOene slik at vi får undersøkt det.

Neppe en UFO sa jeg og tenkte at det kunne jo kanskje være en meteoritt.

Da vi kom til Svarttjern møtte vi Gunn Bjerke som kom akkurat fra Vikersund, da vi fortsatt var uten dekning, som forteller om meteoritten og da fikk jeg bekreftet min mistanke og min mann Wiggo begynner å skjønne hva slags frykt jeg hadde følt i noen minutter.

Spennende og overveldende å ha opplevd tidenes naturhendelse på nært hold.