Kjære voksne, hvis dere mener at vi er framtida, vis det!

Vi er et ungdomskull som ikke har fått oppleve et normalt skoleår på veldig lang tid.

Selv har jeg akkurat startet på videregående. Vi har gått glipp av den viktige oppstarten i vg1. Vi har blitt fratatt muligheten for en god oppstart og mulighet til å bli kjent med mange nye klassekamerater, fordi vi bare er på skolen noen timer eller få dager. Det gjelder nok alle elever som er rammet av streik.

De fleste synes det er greit nå, men jeg blir enda mer nervøs for hvordan det blir når vi kommer i gang igjen, og vi venter spent på når det skjer. Mange har kanskje blitt umotiverte for å gå på skolen ved en slik oppstart uten noen som kan fortelle dem hva som er lurt å jobbe med.

Jeg er redd for at lærerne blir stressa når de kommer tilbake, og at de kommer til å kjøre enda flere prøver og vurderinger med karakterer, i stedet for at vi får jobbe godt med et fagstoff og få gode underveisvurderinger. For det er jo sånn vi lærer best, ikke gjennom prøver du blir kjempestressa for å bli ferdig med. Jeg tror også mange kommer til å slite lenge med dette stresset. Vi elever har jo også krav på et minimum antall undervisningstimer i hvert fag.

Vi er et kull som har mistet mye læring på grunn av koronapandemien, og da var de fleste i samme situasjon. Da var mange hjemme, og alle dro lasset sammen for at det skulle bli best mulig læring. Nå får vi ikke engang ta kontakt med lærerne våre for veiledning. Det varierer fra hvilke klasser en går i, og i hvilken skole en går . Akkurat nå synes jeg det er veldig urettferdig at lærerne på naboskolene ikke er tatt ut i streik. Hvorfor akkurat oss? Og hvorfor så få lærere i hele landet, kunne de ikke tatt ut mange med en gang så alle merket det? Det kan sammenlignes med å rive av et plaster sakte. Det gjør vondt ganske lenge.

Det snakkes mye om de sårbare elevene. Jeg mener at streiken gjør alle elevene sårbare nå, både de som har klart seg greit og de som trenger mer støtte. Selv om man er en elev som klarer å få en struktur i hverdagen som gjør at man får med seg skolearbeid, vil det aldri erstatte de gode timene med en lærer som er engasjert og god i faget sitt.

Under flystreiken i sommer, da var alle stresset med å komme seg av gårde på flyet og på ferie, spesielt de voksne. Da koronapandemien brøt ut, var det de voksne i samfunnskritiske jobber som ropte høyt, selv om det var de unge det gikk mest utover. Det er alltid snakk om at vi ungdommer er framtida, men for meg blir det bare store ord uten handling. Er det ikke på tide at fokuset rettes mot oss ungdommer nå, vi som har vært igjennom både pandemi og streik, gjennom de viktige åra hvor vi skal lære oss fag og forberede oss til voksenlivet? Hva har dere tenkt til å gjøre for å skape et godt grunnlag for oss videre, slik at vi kan skape verdier i framtida?