I disse dager er det fem år siden jeg sluttet å betale medlemskontingent til «Enslige verandarøykeres forening». Det var salig befriende. Sett i ettertid var det hele veldig komisk. Gå ut på trappa eller verandaen uansett vær for å nirøyke en sigarett. Det var ofte kaldt og røyken smakte rett og slett dritt. En gang var vi ganske mange medlemmer i denne foreningen, men en etter en lot være å fornye medlemskapet og en vinterdag sto jeg der helt alene.

Dermed forsvant det aller siste argumentet om at det å røyke er veldig sosialt – for maken til usosiale greier skal du lete lenge etter. Dessuten fant jeg ut at hvis jeg skulle ha noen troverdighet for å kunne delta som baryton i Det norske hylekoret – der sangene handler om at alt er dyrt, at Nav er fandens verk og at utdanning ut over Livets hare skole er unødvendig, måtte jeg rett og slett slutte å røyke. Det er noe med boomerang-effekten av å klage på prisen på alt når man har råd til å røyke. Og ettersom vi nordmenn elsker å klage blir det å ikke kunne delta i hylekoret minst like ensomt som å røyke.

Jeg tok mine første trekk altfor tidlig. Kanskje allerede sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen. Det var vel ikke så mye i starten. Vi stjal litt tobakk her og noen papir der og rullet noen trompeter. Det smakte jo helt for jævlig, så hvorfor vi ikke sluttet med en gang er og blir et mysterium. Men det gjorde vi altså ikke. Jeg husker til og med en kompis som falt ned fra en trapp under jomfru-rullingsen. Han ble så svimmel av de første trekkene at han besvimte. Han fortsatte å røyke han også. Vi trodde ingen luktet at vi røykte heller og blånektet. Det var like fåfengt som forsøke å si konsumprisindeks med 1,8 i promille.

Vi fortsatte og fortsatte og til slutt ble røyking en greie som opptok oss hele tiden. Jeg måtte alltid huske på å kjøpe sigaretter – og aller helst måtte lageret være betryggende stort. Jeg måtte alltid legge inn litt slingringsmonn slik at jeg fikk tatt deg noen trekk før et møte. Skulle jeg med fly var det å lete rundt etter et røykeområde slik at man fikk puffet seg skikkelig opp før takeoff. Hjemme var det antydning til spor i parketten fra stua og ut på røykeverandaen. Det var rett og slett et sabla stress for å kunne slappe av med en røyk.

Noen sigaretter smakte helt nydelig. Tenkt deg en varm sommerdag, etter et herlig grillmåltid og noen øl. Etterpå smakte røyken helt himmelsk. Eller på et vannhull med uteservering. Men så var det alle de andre da. Røyk nummer 30 – seint på kvelden, mens du var stresset og avisa skulle i trykken. En gang i tiden røykte vi over alt. Vi satt med siggen i kjeften, mens asken ble lenger og lenger. Vi hamret på tastaturet og intervjuet folk i telefonen – mens hodet vårt vår innhyllet i en tåkedott av røyk.

Jeg var selvsagt lett å kjenne igjen – på hosten og lukta. Jeg kremtet og hostet, men det hadde selvsagt ikke noe med røykingen å gjøre. Det var alt dette svevestøvet fra asfalten som plaget meg. Eller hullet i ozonlaget eller restskatten eller nabokatta. Jeg hadde tusen unnskyldninger. Ingen av dem handlet om at halsen ble irritert av røyking. Dessuten luktet jeg vondt også. Skikkelig sur gammel røyk.

Det er lite jeg har vært skikkelig god på i livet, men jeg var skikkelig god til å røyke. Det er ikke selvskryt. På de «beste» dagene kunne jeg klare et par 20-pakninger faktisk. Så hvis noen med hånda på hjertet kan si at de har vært gutten i røyken så kan jeg faktisk det. Maken til flink røyker skal du jaggu lete lenge etter.

Jeg sluttet sånn cirka fire ganger i året i 35 år. Det var ikke noe problem å slutte. Det var mye vanskelig å ikke begynne igjen. Det var alltid en eller annen god grunn til å ta «bare en» – som raskt ble til 20 igjen. Sånn gikk årene. Jeg gikk på røykesluttkurs. Det hjalp ikke noe. Bilder av svartbrente lunger hjalp ikke noe. At sigarettene etter hvert kostet mer enn gull hjalp ikke. Jeg fortalte til og med historier om at røyking kanskje ikke var så farlig heller – fordi også jeg kjente en fyr som ble 90 og som hadde dampet mye av livet. Sinte formaninger, innstendige bønner fra de jeg bor sammen med hjalp heller ikke.

Men så en dag for seks år siden fikk jeg en tanke. Jeg snudde litt på flisa og tenkte følgende: Hvis jeg har kunnet røyke i 35 år og tilsynelatende ikke har tatt alvorlig skade av det – bør jeg ikke da slutte mens leken fortsatt er ganske god? Så i romjulen for fem år siden utsatte jeg meg selv for et eksperiment. Jeg lot være å kjøpe en pakke til. Jeg røykte de siste fem den kvelden og den siste knipset jeg langt pokker i vold. Så sa jeg til meg selv; uansett hva som skjer skal jeg aldri mer tenne en røyk. Og det har jeg klart. Jeg fant nemlig etter hvert ut at festen var like bra uten røyk. At det gikk an å nyte tiden etter et godt måltid uten sigaretter. At utepilsen var like god selv om pakka med sigaretter ikke var innen rekkevidde. Disse aha-opplevelsene var små seire. Jeg kan derfor med trygghet si: livet som røykfri er helt fantastisk. Skulle sluttet mye før.

Og ettersom jeg nå har sluttet kan jeg – hvis jeg vil – ta min berettigede plass i det norske hylekoret – om at ting er dyrt og at vi betaler for mye skatt, selv om bidraget til statskassen har gått betydelig ned etter at jeg sluttet å røyke. Så kanskje mottoet bør være; er du lei av skatt – slutt å røyke.