Det er trist, det er sjokkerende, og det er flaut. Skolesaken i Krødsherad er som en fryktelig vårflom. Den har gått ut over sine bredder, den ødelegger, noen kjemper imot, andre dras med av de voldsomme kreftene. Selve skolen har druknet i et forferdelig kaos som ingen tilsynelatende skal rydde opp i. Hva står vi igjen med? Ei splitta bygd, politikere og administrasjon som vi ikke kan ha tillit til, lærere som ikke blir hørt og unger og ungdommer som ikke får den skolen de fortjener.

For er det ikke skole dette skulle handle om? Hvor ble skolen av? En dag i oktober fant noen politikere ut at skole, gode skolebygg og gode læringsmiljøer ikke lenger var så viktig. Økonomi, makt og skittent spill var det som gjaldt. Og for all del; økonomi er svært viktig. Denne kommunen skal overleve, innbyggerne skal ha råd til å bo her, og vi skal trekke til oss folk.

En ny skole, bygd for elever og læreres behov, kunne trukket til seg folk dersom pengene ble vel anvendt. Ja, for vi skulle jo bare ha en god skole. Plutselig fikk noen det for seg at vi skulle bruke penger på å rive et kommunehus og bygge opp et nytt. Vi skulle bygge eller leie en hall i stedet for å bruke hallen vi har. Vi skulle leie plass til biblioteket i stedet for å huse det selv og la det være lavterskeltilbud for elevene. Vi skulle bygge en felles skole på en altfor liten tomt. Aktivitet, folkehelse og friluft var ikke lenger så viktig. Flommen tok dermed med seg visjonen «Vertskap i verdensklasse».

I stedet for å gå inn for å lage en funksjonell og framtidsrettet skole, skyver kommunen innbyggere og potensielle kryllinger fra seg. Påstander om beliggenhet, reiseavstand og utearealer har preget debatten, og det virker som at det er om å gjøre å sløse mest mulig med skattebetalernes penger. Viktig er det visst også at skolen må se lik ut uavhengig av tomt. Normalt når man bygger et hus, er tomta avgjørende for hvordan huset skal utformes. Større tomt er ofte bedre enn liten tomt, og da står en friere i valg av bygg. Vi er så utrolig langt unna å lage den beste skolen. Den forsvant fordi noen satte kroken på døra den dagen i oktober. Da startet bråket for alvor. Ingen har beklaget det.

Ingen veit hvem som er habile og hvem som er inhabile når det er under en måned til kommunestyret skal ta stedsvalget den 17. juni. Hvordan er det egentlig mulig? Og hvordan er det mulig at kommunen velger å betale en advokat i dyre dommer for å få habilitetsvurderinger i stedet for å stille spørsmål til KS sine jurister, som attpåtil er spesialister på feltet? Hvorfor kan ikke kommunedirektøren fortelle hvem som har kommet med henvendelsen om habilitet? Hvorfor må ordføreren – med avslått mikrofon i et åpent møte – rådslå med kommunedirektøren før de kan uttale seg om habilitetshenvendelsen? Som innbygger – og som borger i det norske demokratiet – ønsker jeg åpenhet, og jeg forventer at norske lover følges av de folkevalgte og av administrasjonen.

Det er altså under en måned igjen, og svært lite er på stell. Hverken politikere eller innbyggere har fått statusrapport når vi skriver 25. mai. Hvordan skal politikerne kunne bestemme seg for sted når det ikke er gjort grundige utredninger der alle vesentlige spørsmål besvares, og vi ikke veit hva skole her eller skole der faktisk vil koste?

Vi har fått høre at avgjørelsen skal tas 17. juni, koste hva det koste vil. Vær så snill, tenk rasjonelt. Kjære kommunestyre – jeg skal virkelig anstrenge meg for å gjenskape tilliten dersom dere bruker tid og finner den beste løsningen for Krødsherad-skolen, både pedagogisk, økonomisk og innbyggervennlig. Det tror jeg mange med meg også vil gjøre. Folk flest ønsker seg best og mest mulig skole til en pris kommunen har råd til å betale. Ja, vi har valgt dere til å styre, men når tilliten er borte, må dere kanskje prøve å demme opp for vannmassene. Det er veldig mange innbyggere som følger med. Feil, arroganse og skitne triks blir sett og kommentert.

Jeg veit ikke hvordan det er å drukne, men jeg føler jeg er nær nå som flommen har sprengt alle skalaer. Til alle folkevalgte og til administrasjonen i kommunen: Vi skal leve sammen framover, også når tørka kommer. Svøm med dem som holder på å drukne. Redd skolen. Redd bygda. Redd barna.