Dette er appellen som Bente Holm holdt lørdag i forbindelse med Pride i Vikersund:

I Bygdeposten torsdag 31. september skrev redaktør Knut Bråthen et innlegg om Pride der han refererte til den kjente baptistpresten Martin Luther King Jr. sin uttalelse; «I have a dream». Martin Luther King hadde en drøm om et Amerika der alle var like, med like rettigheter og der friheten var for alle. En fantastisk drøm og et fantastisk ønske. Baptistpresten utfordret virkelig det amerikanske folket, og med sin visjon nådde han en hele verden generasjon etter generasjon. En annen kjent person som utfordrer, og som jeg har latt meg utfordre av det siste halve året, er tidligere landslagsspiller i håndball Anja Hammerseng Edin. I sin podkast og i mange av hennes innlegg i sosiale medier spør hun: «Hva hvis det er mulig?». Ja, hva hvis det er mulig? Kan det være det mulige? Min drøm og mitt ønske er at vi alle skal kunne senke skuldrene ved å se hverandre, se oss selv og være oss selv til det fulle.

Jeg og min familie pleier ofte å sove i telt når vi er på ferie, og i sommer hadde jeg mitt livs mareritt hva angår teltopplevelse. Vi var på ferie i Danmark, i telt, og da skal det ikke mye fantasi til for å skjønne tegninga. Det blåste! Det blåste skikkelig. Det regna sideveis, det bråkte, og vindkastene var av en slik styrke at jeg trudde at vi skulle havne på havet. I panikk våknet jeg av skrekk og tenkte; «nå havner vi på havet». «Teltet kommer til å blåse overende». Jeg vekker kona mi og i en blanding av overdramatisering og panikk forteller jeg hva som er på vei til å skje. Panikken smittet ikke umiddelbart over på min bedre halvdel, og min bauta i livet kunne heldigvis roe meg kjapt ned og forsikre meg om at dette går helt bra.

For er ikke stroppene strammet og pluggene godt festa? Tok vi ikke en ekstra rundt teltet før vi la oss til å sove i går kveld! Pulsen sank, redselen forsvant og etter en stund kunne jeg roe meg ned og sove videre. Fantastisk nok; da vi våknet dagen etter sto teltet vårt kanonstøtt.

I ettertid har jeg tenkt mye på teltepisoden som satte en skikkelig støkk i meg, og en dag slo det meg: Jeg kan være dette teltet. Vi kan alle være dette teltet. Et sårbart telt som trosser vær og vind for å forsøke å holde seg på beina. Hendelsen er et fantastisk bilde på oss mennesker og hvordan vi påvirker hverandre.

Jeg er et regnbuetelt, et LHBT-telt og oss er det ikke så mange av. Vi er i mindretall, og mange har meninger om oss, skjønner oss ikke, kjenner oss kanskje ikke og skriver nedsettende ord om oss i sosiale medier. Mange har blitt såra. Vi er sårbare! For som menneske er vi alle sårbare. Hver og en av oss bærer vi på en bagasje som gjør at det til tider kan være vanskelig å stå oppreist, og som et telt er vi avhengig av å stå støtt for å ikke velte, revne eller klappe sammen. Vi er helt avhengig av å være godt festa. Med barduner, stropper og plugger. Hvis hver og en av oss representerer et telt, så er samfunnet rundt sikkerheten. Det som gjør at vi står støtt.

I en alder av 45 år er jeg endelig godt stroppa, festa og sikra, men tidligere i livet mitt var noen stropper løse. Det har også vært episoder der noen har sparket hard til, og fjernet noen av pluggene mine slik at jeg nesten veltet. Det var vanskelig. Heldigvis har jeg i dag et vanvittig godt støtteapparat i kona mi, kjerne -og storfamilien min, venner og kollegaer. Det er så mange støttende og inkluderende mennesker i Norge og Modum, men dessverre er det alt for mange som har det vanskelig og det er fortsatt alt for mange som ikke står støtt.

Tall fra SSB, fra Ung-Data-undersøkelsen og flere undersøkelser som er gjort i forbindelse med LHBT sin livskvalitet gir uttrykk for at alt for mange skeive i dag lider av ensomhet, angst og depresjon. Mange lever i skam og i skjul, og flere av de som tør å være seg selv blir møtt medhatfulle kommentarer på nett.

De av dere som møter opp til Prideparader er kanskje foreldre, foresatte, søsken til noen, en lærer, rektor, kollega, sjef, politibetjent, kanskje du er en fotbal-eller håndballtrener, sykepleier, butikkansatt, mulig noen fra Bygdeposten som journalist eller kanskje en jurist. Vi holder alle i stroppene til andre. Vi er alle et støtteapparat til mange rundt oss. Et helt vanvittig livsviktig støtteapparat. Heldigvis i Norge er store deler av det offentlig apparatet på plass for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner. Sammenlignet med mange andre land i verden er vi utrolig heldige som har et lovverk som langt på vei beskytter og som inkluderer.

Men dette er én stropp, og èn stropp holder ikke. Da velter teltet. Det går i stykker, og det revner. Et telt må festes i alle hjørner. Et regnbuetelt kan være tynnslitt og ekstra sårbart. Som en minoritet, og ved å være et menneske kan et regnbuetelt allerede ha en rift og tåler ikke så godt å stå i uvær som regn og vind.

Det gode er når støtteapparatet rundt oss fungerer, når vi kjenner oss trygge og står støtt. Først da er det skapt et miljø der hver og kan ha det godt med seg selv og utvikle seg til;

  • Å være stolt - ikke flau og stengt inne i et skap.
  • Å være hel – ikke halv, en som ljuger og som må ty til hvite løgner for å dekke over.
  • Å være ekte – kunne stå for den du er, og de valgene du tar.
  • Å være fri – ikke fanget. Kunne leve det livet du er ment til å leve som et stolt, helt og ekte menneske.

Min utfordring og mitt spørsmål til deg som leser dette som mamma, pappa, bestemor eller bestefar, trener, ungdomsleder, politiker, blogger, tik toker, youtuber eller bare en forbipasserende; Er du en som sparker borti plugger til skeive mennesker slik at de velter? Eller er du en som fester en løs plugg og passer på at stroppene er strammet?

Er du en som støtter, oppmuntrer, fremsnakker? En som lar være å snakke nedlatende, kommenterer negativt i kommentarfelt? Kan du være den som stopper opp og sier ifra når noen bruker skjellsord som «du din homo»? Kan du være en som ønsker å lære, bli kjent med, og åpne opp for det litt ukjente med nysgjerrighet fremfor fordømmelse?

Jeg er et regnbuetelt, med flerrer og flenger som er lappet godt sammen, men som står trygt og støtt. Jeg går i Pridetog og markerer Pride for å feire et fantastisk mangfold i Modum, men også for å markere at vi fortsatt har en vei å gå. Eleanor Roosevelt sa en gang; «Det er ikke nok å snakke om fred, du må tro på det. Og det er ikke nok å tro på det, du må jobbe med det. Endring krever handling». For at vi i Modum og i Norge skal ha gode liv, og for at skeive g andre minoriteter skal kunne stå støtt, må vi alle bidra.

Vi må vise respekt, omsorg og toleranse. Vi må se hverandre, tørre å snakke med hverandre, være åpne og nysgjerrige på hverandre.

I år er det valg, og gang på gang hører vi politikere si: «Bruk stemmeretten». Jeg sier: «Bruk stemmen din, ja bruk hele deg». Det er ikke bare i september du har et valg. Du har et valg hver dag.

For som Martin Luther King jr. sa og Anja Hammerseng Edin sier: «I have a dream» og «hva hvis det er mulig» om vi i Modum sammen kan stoppe frykt for det som er annerledes og heller skape et trygt, inkluderende og mangfoldig samfunn der vi alle kan være STOLTE, HELE, EKTE OG FRI. FRI TIL Å SE HVERANDRE OG ELSKE DEN VI VIL!

Dette er hva Pride handler om.