11 år etter den forferdelige terrorhandlingen med bombeangrepet i regjeringskvartalet, og de grufulle henrettelsene av ungdommer og ledere på AUFs sommerleir på Utøya gror hatet fortsatt. 77 mennesker ble drept – mange av dem ungdommer. Mange ble skadet fysisk og har fått livet varig endret. Mange sliter med psykiske ettervirkninger.

Overlevende og etterlatte mottar hatmeldinger og sjikane av ymse slag. Det er en smerte og byrde som kommer på toppen av savnet og sorgen. Det er en utidig og sjikanøs innblanding i deres rett til å sørge og ikke glemme. Det er ingen grense for hvor lenge en sorg varer – trolig går den aldri helt over. Derfor er de årlige minnemarkeringene viktige – for at de som mistet livet ikke skal bli glemt, og at vi blir minnet om at kampen mot kreftene terroristen representerte ikke må få fotfeste.

Det er mennesker i samfunnet som har sympati med terroristen og hans forkvaklede verdensbilde. De støtter det han gjorde denne dagen for 11 år siden. Noen vil ha et annet samfunn enn det vi som tror på demokratiet vil ha. Til tross for svakhetene som også fins i et demokrati, må vi stå opp for de verdiene hver dag og kjempe mot de mørke kreftene. Alternativene til et åpent og fritt demokrati er et samfunn med undertrykkelse, hat og forfølgelse.

Demokratiet er på vikende front i verden. Kun 29,3 prosent av verdens befolkning lever i et fungerende demokrati. I 2010 – for kun 12 år siden – var tallet 50,4 prosent. Det går feil vei og det må mane oss til kamp. Vi må aldri la Norge bli et land som går fra demokrati til tyranni.

For de som mistet noen de var glade i 22. juli 2011 vil aldri glemme. Og vi andre må huske og minnes sammen med dem – i en felles kamp for demokratiet og rettene og pliktene det innebærer. For et demokrati gjelder ikke bare rettigheter. Det er også plikter – som å stå opp for frihet og likeverd.

Det er mye hat i samfunnet og mye av det spres via sosiale medier og i kommentarfelt. Gjennom slike plattformer for ytringer, har mange fått en arena de åpenbart ikke er voksne nok til å opptre på alene. Det er mange konspirasjonsteorier som spres og blir til sannheter. Usannheter slukes rått helt uten filter. Ytringer er hatefulle og debattklimaet er hatsk i mange saker. Folk blir radikaliserte på nettet gjennom å bli hjernevasket i mørke digitale rom. Mennesker med en annen hudfarge blir hetset. Muslimer blir hetset. De som er glade i en av samme kjønn og transpersoner blir stigmatisert, satt i bås og omtalt på nedrige måter og noen blir fysisk angrepet. Passer du ikke inn en helhvitt A4-liv med «riktig» tro, «riktig» kjønn på den du er glad i og «riktige» holdninger er sjansene for å bli hetset stor. Til og med det å advare mot klimaendringer fører til hets.

Skytingen i Oslo i juni, massedrapet på Kongsberg i fjor høst og angrepet på Al-Noormoskeen i Bærum i 2019 har likhetstrekk, selv om gjerningsmannen på Kongsberg ble dømt til tvunget psykisk helsevern. Hva motivet bak skytingen i Oslo i juni er ennå ikke klart, men det rammet helt uskyldige mennesker og det som skjedde i Oslo vil for alltid føles som et angrep på skeiv kjærligheten og retten til å elske den man vil.

Mange orker ikke å delta i den offentlige debatten, fordi sjikanen kan bli så sterk. Hvis det får utvikle seg taper demokratiet og debatten overtas av mennesker som sitter bak tastaturet og øser ut sin vrede mot alt det de ikke liker og forakter. Da har demokratiet tapt.