Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Lerret ble for langt å bleike. Motkreftene ble for mange. Dermed hauses det nest beste alternativet opp som en fantastisk løsning etter beslutningen om å bygge om fra naturgress til kunstgress på Rolighetsmoen.
Det er ingen tvil om at Modum FK og Geithus IL har fattet en et godt valg når de nå oppgraderer historiske Rolighetsmoen i Geithus. Banen som en gang tok imot Norges beste fotballag får fornyet levetid – på i hvert fall 40 år – med investeringen til 12,5 millioner. Valget løser utfordringene for både MFK, som trenger å samle troppene, og GIL, som trenger en bane det kan spilles og trenes på i en større del av året.
Likevel er beslutningen om å gå for Rolighetsmoen feil. Uansett hvor mye det skrytes av miljøvennlige løsninger og utvidelse av banearealet blir det aldri en like god løsning som Skredsvikmoen ville vært.
Uansett hvordan du vrir og vender på det ligger nemlig Rolighetsmoen midt i et boligområde, med smale veier og dårlig tilgang. Avstanden til Stalsberg skole er to kilometer én vei og anslått gangtid i Google Maps er 25 minutter. Med andre ord går halve gymtimen med bare for å komme seg til banen om lærerne skulle legge planer for fotballundervisning. Og bare glem at små barnehagebein i kommunens kanskje flotteste barnehage klarer å ta turen på mindre enn en hel dag.
Rolighetsmoen ligger også på «feil» side av elva i forhold til framtidas utvikling av Geithus. Denne våren har skogen rundt gamle Geithus Bruk blitt hogd, og i løpet av en tiårsperiode anslås nærmere 100 boenheter å stå ferdig bygget – med Skredsvikmoen som nærmeste nabo. Også ved Sevalstunet tyder alt på at det vil bli boligutvikling i årene som kommer – 2,5 km fra Rolighetsmoen, men under halvparten så langt unna Skredsvikmoen.
Hvorfor er så avstander så viktig? Selvsagt av flere årsaker, men den viktigste handler om at en investering til 12,5 mill. (ja, jeg veit at det ville vært enda mer på Skredsvikmoen) fortjener å brukes mest mulig. Med umiddelbar nærhet til skole og barnehage ville bruken på dagtid blitt en helt annen enn den vil bli på Rolighetsmoen.
Det andre handler om tid – et gode stadig flere føler at de har for lite av. Uansett hvor miljøvennlige vi egentlig ønsker å være, vil derfor både barn og voksne bli kjørt og kjøre til anlegget på Rolighetsmoen. Det setter stort press på de smale veiene og svært få parkeringsplassene i boligfeltet fra Coop og fram til banen. På Skredsvikmoen er veiene av moderne kommunal standard, med to kjørefelt og fortau. Det gir en helt annen trafikksikkerhet.
Dessverre ble motstanden for stor. Geithusingene vil ikke rasere skogen og friluftsområdene – selv om cirka halve skogen er satt av til framtidig industriområde i kommuneplanen.
Heller ikke kommunen selv ser fra sidelinjen ut til å ha bidratt med et «ja, dette skal vi få til» da fotballen kom til dem for noen år tilbake. Utredninger, politiske behandlinger og vurderinger. Slikt tar tid. Hvor er politikerne med visjoner og framtidsvyer? Hvor er politikerne som tør å skjære gjennom og si at dette skal vi bidra til?
Én måte å bidra hadde vært og sagt at «En kryssløsning på Rv. 350 ser ut til å være så vanskelig at vi neppe får til å bygge industri. I stedet omdisponerer vi området til idrett, friluftsliv og kommunale formål». Slik kunne Skredsvikmoen blitt en enda bedre utgave av seg selv – et idrettssentrum med fotballbaner, fleridrettshall, skatepark ala Krøderen, frisbeegolfbane og selvsagt godt gammeldags skogsterreng med ski- og fatbikeløyper om vinteren.
Men akk sann. Sånne politikere har vi ikke i Modum, og da heller ikke lokalbefolkningen er visjonære nok må beboerne på Rolighetsmoen forberede seg på kraftig økt trafikk og tilhørende farlige situasjoner. Tross alt er det viktigere å minnes en toppkamp på Rolighetsmoen for snart 70 år siden enn å se hva Modum trenger de neste 70 årene.
Så får jeg håpe at jeg etter disse skriveriene fremdeles kan gå ut av min egen ytterdør på Skredsvikmoen og om noen år ta med barna (nyfødt og snart 3) på treninger på Rolighetsmoen, uten å bli «beskutt.»
