Gå til sidens hovedinnhold

Gratulerer til alle de som ikke har søkt jobben som sentralbanksjef

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Har du søkt jobben som sentralbanksjef etter Øystein Olsen? Ikke det, nei. Da må jeg nesten si gratulerer. Jeg har Ikke søkt jeg heller og det er jeg glad for. Jeg har derimot sett på listen over de som har hatt denne jobben fram til nå. Det er bare menn og etter bildene å dømme kan de knapt ha hatt en god dag i sitt liv som sjef for Norges Bank. Riktignok er penger alvorlige saker, men det får da være måte på alvor.

Det er en ansamling veldig alvorlige menn i dress - med et litt trist og tomt blikk - og til dels veldig stirrende og lettere anklagende - ikke minst hvis vi tenker på Hermod Skånland som satt med denne byrden fra 1985-1993. Hermod fikk oppnavnet Armod etter byggingen av den nye banken som ble mye dyrere enn budsjettert. Altså litt det samme som en trafikkskolelærer som selv bryter trafikkreglene.

Skal vi legge bildene til grunn er det lett å være enig i påstanden om at penger ikke gjør deg lykkelig, selv om du bare jobber med dem. Men kanskje har en eller flere av dem vært ulver i fåreklær og hatt en veldigsprelsk adferd privat? Vi kan ha hatt helt spinnville og vågale sentralbanksjefer som levde farlig og ikke begynte med lange underbukser før langt ut i oktober? Vi kan ha hatt sentralbanksjefer som ringte på dører til gamle damer i nabolaget og løp så frakken sto som en sperreballong før gamla rakk å åpne? Vi kan ha hatt sentralbanksjefer som fortalte grove historier på feil steder privat. Hvem vet? Vi har alle behov for å være en dose gærne. Men utad er det opplest å vedtatt; er du sentralbanksjef må du være tilkneppet og dørgende kjedelig. Blir du først sentralbanksjef må du legge igjen spretterten hjemme i snikkarboden for å si det på den måten.

Den første av disse alvorstyngede mennene het Karl Gether Bomhoff. Han holdt faktisk ut fra 1893-1920. Hvorvidt humøret steg etter 1920 vites ikke. Han døde kun fem år etterpå. Det kan derfor indikere at han aldri kom seg helt igjen, enda han var farmasøyt og sånn sett hadde tilgang på datidens beste medisiner. Eller kanskje han tviholdt på jobben for lenge? Han gikk av da han var 80 år, for dette var en tid da AFP like gjerne kunne vært forkortelsen for Alle disse Faens Pengene. Bomhoff var faktisk medlem av Norsk Kvinnsaksforening, selv om han er avbildet med en gedigen bart.

Han som kom etter het Rygg, med Nils Andreas til fornavn. Han var også trofast i jobben og styrte våre felles penger fra 1920-1946. Han overlevde altså både børskrakket på Wall Street i 1929 og okkupasjonstiden.

Rygg spilte også en rolle da vår egen moing, Christopher Hornsrud (AP) måtte gå av som statsminister etter kun kort tid i 1928. Rygg støttet nemlig helhjertet opp om mistillitsforslaget som Johan Ludwig Mowinckel (V) stilte mot Hornsrud og hans historiske regjering. Rygg vendte bokstavelig talt ryggen sin til Ap-regjeringen og mente den måtte kastes for å gjenopprette tilliten til norsk økonomi i utlandet.

Mang en sentralbanksjef har massert sine såre renteføtter og vært bekymret etter Ryggs tid, men atter en gang er Arbeiderpartiet i fokus. Jonas og Jens er gamle busser. Jonas dilta etter Jens i mange år, før Jens begynte å interessere seg for kuler og krutt i NATO og Jonas fikk ambisjoner om å styre partiet og landet. Nå vil Jens hjem og bli sentralbanksjef og gjennom det utsette seg for faren om å miste humøret sitt en gang for alle.

Å dilte etter har jeg sett en del andre gjøre også - tøffelhelter som går to skritt bak sin «regjering» på handletur og sier ja.

Å være sjef i Norges Bank er svære greier. Den som sitter i sjefsstolen der er blant landets mektigste personer. Vedkommende må være en linedanser; der man skal finne balansepunktet mellom rentenivå og inflasjonsnivå. Så må vedkommende sørge for at vi ikke bruker opp alle sparepenga - oljefondet - som er arven vi gir fra oss. Sentralbanken skal sørge for å verne krona slik at den ikke blir like lite verdt som lire var før Italia ble med i EU.

Penger er som sagt tel bekymring både for fattig og for rik, som trubaduren Vidar Sandbeck så riktig skrev i sangen «Pengegaloppen.» Nå har sentralbanksjefer i Norge både styrt et fattig Norge og et veldig rikt Norge - det underbygger at Vidar Sandbecks ord er sikre som banken? God helg.

Kilde: Wikipedia.

Kommentarer til denne saken