Det måtte et leserinnlegg til her i Bygdeposten fra arkitekt Truls Slevigen, før noen ble klar over at Noresundanlegget – med kommunehus, skole, svømmehall, samfunnshus og idrettsbane kan være verdt å ta vare på i sin nåværende form. Viken fylkeskommune er enig med Slevigen. De mener anlegget har en verneverdi og dermed er hele skoleprosjektet i Krødsherad havnet i en skvis. Det kan føre til at hele prosjektet administrasjonen har jobbet med – og som et politisk flertall anført av ordføreren har heiet på – må skrinlegges. Ære være Slevigen som skrev leserinnlegg, men hvor i herrens navn har administrasjonen vært i denne saken? Som fagmyndighet på byggesak i Krødsherad kommune, har de åpenbart ikke tenkt på verneproblematikken i det hele tatt når de skulle bygge noe selv!

Anlegget på Noresund er tidstypisk for det sosialdemokratiske Norge som vokste fram etter krigen – med Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen i spissen. Det var dugnad, måtehold og nistepakke. Folk i det ganske land skulle få like muligheter. Unger av arbeidsfolk skulle få få utdanning på moderne skoler. De skulle få svømmeundervisning og de skulle drive med fysisk fostring på idrettsbanen. Det var ikke noe prangende, monumentale bygg og anlegg, men de var funksjonelle. De fikk mye ut av pengene.

I Krødsherad var det Arbeiderpartikjempen og ordfører Ingvald Granum som satte politikken ut i livet. Anlegget på Noresund ble bygget i etapper fra 1959 til 1967. Det ble så fint at kontorsjefen i Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI), Rolf Hofmo tok med seg delegasjoner til Noresund for å vise det fram som et eksempel til etterfølgelse.

Anlegget er gammelt og utgått på dato, tenker mange i dag. Det er forståelig at mange tenker slik, men det kan likevel ha en varig verdi som et eksempel på gjenreisningen av landet og politikken som ble ført. Det kan virke demotiverende, men det er ikke det eneste tilfellet i historien.

Fra oktober 2020 til desember i fjor førte skolesaken i Krødsherad til en dyp splittelse blant innbyggerne. Det har vært en prosess som ikke er noe eksempel til etterfølgelse. Krigen startet etter at kommunestyret i oktober 2020 lukket møtet for offentligheten og kullkastet alle tidligere vedtak om to skoler. Noresundtilhengerne kuppet skolen og de nærmest vedtok nytt kommunehus i samme slengen. Det var saksbehandling i turbofart. Siden den gang har det kun blitt fulgt ett spor i skolesaken. Det kan ha ført til at flertallet og ivrige tilhengere i administrasjonen ble så fartsblinde at de ikke tenkte på om anlegget på Noresund kunne ha en varig verdi.

Etter brevet de har fått fra Viken fylkeskommune er det ikke sikkert at planene som ble vedtatt i desember i fjor noen gang kan settes ut i livet. Kanskje er det nettopp dette som kan føre til at det fortsatt blir to skoler i Krødsherad? Da har det blitt virvlet opp mye støv og det har blitt utvekslet mange ukvemsord til ingen nytte.

Hva som blir det endelige utfallet av denne saken er vanskelig å spå. Det må uansett være rom for mye selvransakelse nå. Administrasjonen bør sitte med så mye kunnskap om byggesak og formelle prosesser at innbyggerne må forvente at de burde sett det samme som Viken fylkeskommune nå ser, eller i det minste sjekket det ut i forkant. De har også hyret inn konsulenter som åpenbart heller ikke tenkte på om anlegget har en varig verneverdi.

La oss si at anlegget må få stå urørt som i dag. Vern og fredning er to forskjellige ting. Blir anlegget vernet kan det kanskje gjøres noe. Blir det fredet er det få muligheter. Den offentlige kvernen kan komme til å male sakte i denne saken og den har derfor kraft i seg til å skyve skolesaken langt ut i tid – da kan anlegget bli stående som et sosialdemokratisk minnesmerke som er utgått på dato når det gjelder moderne drift av skoler og kommuner. Det er sikkert ikke ønskelig sett ut i fra de behovene kommunen har, men samtidig må kommunedirektør Kroken og ordfører Glesne ta inn over seg at fylkeskommunen er en mektig aktør som følger lover og regler.

Ut i fra elevtallet trenger ikke Krødsherad to skoler. Mulig det er riktig å kun ha en skole, selv om fortsatt to skoler ville bilagt mye av striden. Det mest kritikkverdige i denne saken er prosessen fram til vedtaket. Den har ført til unødvendig mye splid. Nå kan det hende at hele skoleprosjektet må tilbake til tegnebrettet. Dette kan bli historien om kampen som til slutt endte uavgjort etter at det ene laget som hadde ligget under i 90 minutter, og scoret på overtid.