Rundt om på bofellesskap for eldre i Modum og andre steder er det atter livsmot å spore. Sjansene for å bli gjeninnsatt i «livet» øker. Det er nominasjonstid og plassene på partilistene skal fylles opp. Innledningen er selvfølgelig satt på spissen, men helt uten sannhet er det ikke. Det er mye seniorer, og seniorer tenker som seniorer.

I Modum ser Arbeiderpartiet foreløpig ut til å miste tre lokalpolitikere som kunne vært bygd opp over tid – Viktoria Marie Trulsrud, Thomas Løkka Andersen og Ingrid Helene Hartz. Begge trekker seg nå. De vil prioritere barn, familie og jobb. Det er fullt forståelig. Nå kjenner vi ikke hvordan kommunevalglista til Ap vil bli seende ut til slutt, men leder av nominasjonskomiteen, Trond Winther erkjenner at det er tøft å kapre de unge. Ordførerkandidaten blir 65 år og er pensjonist.

Det er lenge siden det var sus av storhet over å sitte i kommunestyret. For ikke å snakke om formannskapet. Å lede et hovedutvalg var en tillitserklæring få forunt. De store partiene kunne med letthet mønstre fire-fem personer til rollen som partiets ordførerkandidat. Det var kamp om plassene, og de som ble valgt var blant bygdas viktige personer. Det var ikke klippekort for å bli valgt. Mange fikk erfare sannheten i visdomsordene: «Det er ikke langt fra Kapitol til den tarpeiske klippe».

Så kom velstandssamfunnet dundrende med all sin kraft. Stadig flere fant ut at det var mye spennende som skjedde rundt egen navle og begynte å studere den. Så fikk vi større hus, hytter, flere biler og jobber som krevde mer. Så kom selvrealiseringens tidsalder iført kondomdress og joggesko og en oppfølging av egne barn som gikk fra omsorg til en altoppslukende lidenskap fra klokken 05.00 til de er i seng. Da er det tid for egentid, zumbatrening og en runde lakengymnastikk etter at speltbrødene er satt til heving og detoxjucien er drukket.

Sosiale medier tar sin tid, og det er nok bedre å lese hatske innlegg om lokalpolitikernes udugelighet enn selv å stille på en liste og bli gjenstand for verbale hogg og annen fornedrelse. De fleste har mer enn nok med seg selv, og vel så det.

Samtidig med at stadig færre ville stille, este sakene ut til helt abnorme dimensjoner. Møtedokumenter i størrelse 8X skal leses, og folk orker ikke. Dermed har politikernes reelle påvirkning blitt stadig mindre. Rådmenn og kommunedirektører har vært kåte på mer makt, og politikerne har delegert så det holder. Dermed blir det å bale med lange avhandlinger i form av rundskriv og meldinger om saker som føles totalt meningsløse å mene noe om. Hvem brenner for eksempel hett og heftig for «Ekstraordinær generalforsamling Vardar AS – fusjon mellom Glitre Energi AS og Agder Energi AS» – når du gikk inn i politikken for å skape en bedre skole? Vi forstår godt at det kan tære på konsentrasjonen når du etter en lang dag skal begynne å lese dokumenter med setninger som:

«Vardar har i sin strategi et mål om å skape verdier gjennom utøvelse av aktivt eierskap. I det fusjonerte selskapet vil Vardar etter styrets vurdering få anledning til å påvirke selskapets langsiktige strategiske utvikling gjennom arbeidsutvalget og saker på eiermøtet.»

Vi er i ferd med å pådra oss et lokaldemokratisk problem av dimensjoner. Kommunestyrer blir i stadig mindre grad et tverrsnitt av befolkningen. Det er en utfordring som må tas på alvor. Hvis ikke, blir politikk i enda større grad noe en liten krets driver med, mens det i realiteten er administrasjonen som bestemmer.