Denne uken fikk utdanningsminister Tonje Brenna overlevert en evalueringsrapport om seksåringene i skolen. Det er 25 år siden seksåringene inntok klasserommene. De yngste barna er bare fem år når alvoret begynner. Det vil si; intensjonen i 1997 var at det ikke skulle være så veldig mye alvor det første skoleåret. Tanken var en myk overgang fra barnehagen til skolen og at det første året skulle inneholde mye lek. Undersøkelsen derimot viser at alvoret inntar klasserommet til de yngste elevene veldig tidlig.

Reform 97 utvidet grunnskolen med ett år. Ti års skolegang skulle være det absolutte minimum, selv om norske elever i realiteten også går på videregående i to eller tre år. Forsker Elisabeth Bjørnestad ved OsloMet er bekymret for at de minste barna ikke får nok tid til lek. Det vises til at lek er en svært viktig forutsetning for å utvikle sosiale ferdigheter som er viktige resten av livet. I stedet blir det raskt et sterkt fokus på å lære seg bokstaver og lesing. Forskerne er bekymret for at barna nærmest frarøves en viktig del av sin barndom fordi det for raskt blir fokus på alvoret.

Delrapporten konkluderer med at fire av fem lærere i førsteklasse forventer at barna skal kunne lese og skrive enkle ord før jul i første klasse. Det er tidlig, og skal de lykkes med det, blir det neppe mye tid til lek. Er det riktig at fem-seksåringer så raskt kommer inn i et så alvorstungt regime? Forskere advarer mot dette. Kanskje er det slik at man ikke har sett verdien av leken, men trodd at det viktigste var den boklige lærdommen?

Nå er det ikke et entydig negativt bilde som tegnes i rapporten. Det pekes også på at skolene har blitt mye flinkere til å ta «klasserommet» med ut og at uteskole har blitt mer utbredt. Det er bra at elevene får utfolde seg ute, dyrke kreativitet, fysisk bevegelse og få lov til å utforske ting.

Forsker Bjørnstad er overrasket over det voldsomme fokuset på å lære seg å kunne lese og skrive enkle ord i førsteklasse, ettersom dette først er et kompetansemål etter andre skoleår. Forskerne advarer mot for mye voksenstyrt aktivitet og oppfordrer til at førsteklassingene må få leke mer selv. Så er det kanskje fortsatt håp for at barn skal få lov til å være barn og at alvoret ikke må begynne for tidlig. Kanskje er leken en viktig faktor for at de seinere lettere også lærer teori?