Pølser og politikk

I FOKUS: Som stortingspolitiker er man ofte i fokus for medias interesse. Her fotograferes artikkelforfatteren av Drammens Tidendes fotograf Tore Sandberg i lagtingssalen i Stortinget for en tid tilbake.Foto: privat

I FOKUS: Som stortingspolitiker er man ofte i fokus for medias interesse. Her fotograferes artikkelforfatteren av Drammens Tidendes fotograf Tore Sandberg i lagtingssalen i Stortinget for en tid tilbake.Foto: privat

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Det siste året i norsk rikspolitikk har dreid seg mest om alt annet enn, ja, nettopp – politikk. Begynner du å bli lei sirkuset?

DEL

Lørdagsspalten Valget i 2017 ga oss fortsatt ikke-sosialistisk regjering med Erna Solberg (H) og Siv Jensen (FrP) i front. Noen måneder senere trådte Trine Skei Grande og Venstre inn i koalisjonen. Men fortsatt manglet noen stemmer opp til de magiske 85 mandatene som er nødvendig for å skape flertall i Stortinget. Derfor har KrF fylt alt av sendeflater i flere måneder, partiet som sitter på de åtte mandatene som vil sikre regjeringen overvekt av stemmer og mulighet til å vedta alt den legger fram – bare KrF kommer ordentlig om bord i båten.

Den senere tid har det faktisk dreid seg om politikk også. Ikke bare posisjoner. Abortspørsmålet har venstresiden og media allerede klart å skape så mye blest om at opinionen tror at kvinners rettigheter på dette området er truet. Det stemmer selvsagt ikke, regjeringen har ikke foreslått noe som helst i den retning og det er heller ikke flertall i Stortinget for endringer i abortloven. Det er kanskje verdt å minne om Tysklands første kansler, Otto von Bismarck (1815-1898), som mislikte at religion skulle styre noe som helst innen politikk og skal ha uttalt noe i retning av at «den som vet hvordan politikk og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn».

Jeg tror de fleste av oss fortsatt sover godt – selv om det siste året i norsk politikk har vært preget av mye annet enn det burde. Etter valget i fjor høst, kom Stortingets byggesak – som førte til at stortingspresidenten måtte gå av. Prosjektet er nå heldigvis under kontroll og snart ferdigstilt.

Så ble det oppstandelse da tre stortingspolitikere på rekke og rad ble knyttet til #metoo- kampanjen. Deretter var det strid om Carl I. Hagens mulighet for å ta plass i Nobelkomiteen, noe som Stortingets flertall stanset ved en eklatant endring av regelverket. Et par turbulente statsrådsavganger, en stygg sak med juks med reiseregninger, litt dårlig skjult misunnelse knyttet til leie av en knøttliten hytte på en øy i Oslofjorden – og en bok- utgivelse som viser hvilke stridigheter som virkelig utkjempes internt i Arbeiderpartiet var i ferd med å runde av det turbulente, politiske året.

Da la Knut Arild Hareide hele seg i potten for å få lov til å leke med Jonas og vennene hans. Det hjalp ikke, KrFs landsmøte sa nei, flertallet av delegatene der vil heller til Erna, Siv og Trines sandkasse. Fortsatt er det uklart hvem som får leke med hvem når vi om noen uker lar julefreden senke seg.

For oss som jobber og lever midt oppe i dette politiske sirkuset, oppleves faktisk litt maktesløshet når fokuset blir på alt annet enn selve politikken. Og man får også en egen evne til å koble ut og vekk negative saker og overdrevent fokus, selv om det stjeler oppmerksomhet og krefter når sakene ruller.

Er så norsk politikk og Stortinget så ille som man av og til kan få inntrykk av i media? Heldigvis er svaret langt derifra. Stortinget skal være et speilbilde av det norske samfunnet. Det betyr at de 169 representantene som utgjør nasjonalforsamlingen, skal representere det brede lag av folket. Derfor består også Stortinget av vanlige mennesker med feil, mangler og varierende dømmekraft. Men felles for alle oss 169 er at vi er hardt arbeidende, opptatt av å tilfredsstille våre velgere og det norske folk – og at vi bruker stort sett all vår tid i fire år av gangen i demokratiets tjeneste.

God lørdag. Og god hviledag. Med eller uten politikk.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken