DEN FØRSTE: «Akera» som var bygd ved et verft i Mandal var den første båten Leif Oskar Egedahl fikk hyre på. Ombord hadde de kull.
Stig Odenrud

Skriver bok for å bli kvitt de vonde minnene

Publisert

Leif Oskar Egedahl (77) fikk sin første hyre som 14-åring. Nå skriver han på boka «Mitt liv som sjømann».

Han forteller at foreldrene tvang ham til å gå ett år på framhaldsskolen og prøvde å få ham til å gå ett år til.

– Da signerte jeg på et skjema med mine foreldres underskrift for å slippe. Så stakk jeg til Oslo og videre til Hamburg for å få min første hyre, forteller 77-åringen.

LES OGSÅ: Mest gla' i å eta, ikke kokke

44 år med sjøbein

Han er opprinnelig fra Notodden men har bodd de siste 23 årene i Kalagerskogen i Modum. For et par måneder siden flyttet han inn i en av kommunens leiligheter på Furulund, med Modumheimen som nærmeste nabo. Mesteparten av livet har han gått med sjøbein etter lasting og lossing i omkring 1.000 havner nærmest over hele verden. Etter 44 år som sjømann mønstret han av som 58-åring, men fortsatte yrkeslivet til han var 72 år.

Leif Oskar har levd et liv som er lite begripelig for de fleste i dag. Hans historie burde kanskje leses av dagens 14- og 15-åringer. Med hans livserfaringer i tankene er det ikke så rart at vi innimellom snakker om at dagens barn og unge er pakket inn i bomull. Det har selvfølgelig både fordeler og ulemper, men det er kanskje verdt å tenke på at alt ikke kunne bestilles via noen tastetrykk på en digital skjerm for noen tiår siden.

Hyren i Hamburg

Leif Oskar var så vidt konfirmert og hadde ikke engang fylt 15 år da han alene dro ut i verden i 1954.

– Den første hyra var på ett år, og jeg ble fort voksen. Jeg måtte det, vi hadde ansvar for mye, og hverandre, forteller han.

Så ble det trangere om hyre, men han ble tatt hånd om av familien til en jevnaldrende sjømann i Hamburg.

– Jeg bodde hos dem før jeg fikk ny hyre. De tok seg veldig godt av meg, forteller han.

Han havnet på kjøkkenet med en gang og lærte seg å lage mat. Etter hvert ble han også ansvarlig for alt som hadde med mat og servering å gjøre på flere båter.

Metanol i spriten

Allerede det første året fikk han en svært sterk opplevelse.

– Jeg hadde fylt 15 år og noen av karene hadde fått tak i noe sprit i en havn. Det de ikke visste, var at det var blandet metanol på flaskene.

Fire karer ble svært syke og tre av dem døde.

– Jeg satt og holdt en gammel fyrbøter i hånda helt til han tok sitt siste åndedrag. Det kommer jeg aldri til å glemme, medgir han.

Ikke lenge etter, langt til havs, døde en annen.

– Jeg var med på å rulle ham inn i strie, og husker fortsatt hvor jævlig det var da jeg måtte surre kjetting rundt beina hans før han fikk en våt grav. Det var beintøft, sier han.

Kokkeskole

Etter de to første hyrene reiste han tilbake til Norge og til Tønsberg for å ta utdanning, utdanning som kokk. Året etter ble han kalt inn til militærtjeneste og havnet naturligvis på kjøkkenet i Madla leir.

Men, trangen til sjøen ble aldri borte. Det har vært et tøft liv.

– Det var alltid nok brennevin, og sigaretter. På det meste så knerta jeg en kartong med sigaretter i uka. Nå har jeg slutta, men resultatet er kols, innrømmer han.

Sjømenn i fremmede havner blir ofte mistenkt for å ha hatt mange damebekjentskaper. Leif forteller at det ikke har vært tilfelle for ham, men at det nok var andre som var hardere på «grøten».

Han har én datter og to barnebarn, men bor alene nå.

Sterke opplevelser

Han har ikke fortalt mange så mye om det han har opplevd, men minnene er sterke. Han håper de blir svakere og dukker opp med litt lengre mellomrom når de blir festet til papiret.

– Jeg har opplevd at andre sjømenn har skutt på blink i fylla mens vi var på åpent hav. De var så skumle at hverken skipper eller styrmann turte å gripe inn. En finne ble rett og slett slått i hjel, og i Sør Amerika plukket vi opp døde og parterte mennesker som kom flytende. Små babyer til og med. Det var grusomt, helt forferdelig, sier han.

Ofte er det slik at vi har evne til å «glemme» vonde ting i livet, og ta vare på de gode og positive minnene. Sjømannen på Furulund har også mange av det slaget.

– Det mest hyggelige skjedde i 1969. Vi fikk et hemmelig oppdrag med å sørge for transport og oppvarting av president William Tubman i Liberia og hans store stab. De skulle på et statsbesøk i Ghana, forteller han og smiler.

Her er 507 personlige skilt som er forbudt 

Trakk sverdet

Oppdraget varte godt og vel en uke, og etter hvert ble de kjent med sikkerhetsvakter, leger og sekretærer. Da de kom tilbake til Monrovia i Liberia forlangte presidenten av hele mannskapet stilte på dekk.

– Vi stilte oss opp på rett linje med rak rygg. Da presidenten dro opp sitt enorme sverd sa jeg til den unge jenta ved siden av meg at vår siste time var kommet, og at vi skulle halshogges. Hun knakk sammen, sier han og ler igjen.

Presidentens hensikt var snarere tvert imot.

– Han takket oss for meget god behandling og slo oss til «Ridder av den afrikanske stjerne» og ga oss hver vår medalje. Det var skikkelig stas, synes jeg.

I tillegg til Leif som var stuert fikk også skipperen, 1. styrmannen, maskinsjefen og salongjenta stjernedryss fra president Tubman.

– I tillegg stakk presidenten 1.000 dollar i hånda mi som takk for god mat. Pengene delte jeg med jeg med gutta på kjøkkenet, forteller han.

Endringene

Mer enn fire tiår er mer enn en generasjon. Det har vært en tidsreise til sjøs for 77 år gamle Leif. Endringene har vært store fra han første gang gikk ombord på Akera i 1954 til han mønstret av Norsk Barde.

– I starten fikk mannskapet bare én bøtte varmt vann i uka til å vaske seg med. På Barde hadde vi innendørs svømmebasseng, forteller han.

Det er ikke mulig å fortelle hele livet til en mann som har sett mer av verden enn de fleste. Han er selvfølgelig et råskinn på geografi. Hvis du prøver å sette ham fast i hovedsteder, går du garantert fem på. Språk har han også lært seg – han med bare ett år på framhaldsskolen.

– Ja, jo, jeg kan da noen, forteller han litt beskjeden, men ramser likevel opp: Spansk, portugisisk, italiensk, tysk og selvfølgelig engelsk.

LES OGSÅ: Jobbet fem år for lenge – taper 120.000 per år

Til våren

I boka som kommer forteller han at det blir minst 200 sider. Han skriver for hånd, mens tidligere journalist og redaktør Birger Moen tar seg av finpussen.

– Jeg hadde håpet at boka hadde blitt ferdig til jul, men det går nok noen måneder til, forteller Leif Oskar Egedahl.

Artikkeltags