Jenta er kanskje fem-seks år. Broren kanskje tre-fire? Det er så vanskelig å anslå alderen på barn, synes jeg. Etter hvert som man blir eldre, og egne barn blir voksne, er det å anslå alder på andres barn vanskelig. De her er imidlertid små – og mens faren langet ut i sine fjellstøvler, måtte de små gå både tre og fire skritt for hvert sjumilssteg den voksne tok. Mannen hadde det travelt og ansiktsuttrykket viste et intenst, ja nesten et manisk ønske om å jage nye høydemeter i solsteiken. Det må ha vært det viktigste i hele verden. Som hel-norsk-nordmann er dette et hakk i skjeftet på skrytekniven.

Historien som nå kommer er sann. Den skjedde for kun kort tid siden et sted i Norge og jeg observerte den selv. Det eneste jeg angrer på nå er at jeg ikke ga tindebestigeren et realt spark i baken eller i det minste en verbal skyllebøtte. Det velmente rådet til den forskremte moren – hun som forsøkte å glatte over det hele – er å ta med seg barna og lar fyren fortsette sin ferd mot nye topper på egen hånd. Noen mennesker bør helst gå alene – både til toppen av et fjell og ellers i livet.

Det var strålende sol og en innbydende strand like ved. Stranden lå ved foten av et lite fjell, eller en topp som det vel heter. For hærføreren var strand åpenbart ikke godt nok. Og når det ikke var godt nok for han – var det ingen bønn for resten av følget heller. Det er i hvert fall slik opptrinnet fortonet seg. Berget skulle bestiges. Faren la an i et forrykende tempo som hærfører for sin flokk. Men da små føtter ikke klarte tempoet og sakket akterut, svartnet det for fyren. «Dere er noen skikkelige tapere» utbrøt han og la til «dere er helt håpløse altså.» For å understreke hvor ille alt dette var for han – og hvor stor belastning hans egne barn var på turen – satte han opp en mine og et kroppsspråk du ellers ser hos tenåringer som har gått tom for data på mobilen. Han bannet og svor.

Han holdt riktig nok kjeft i det vi passerte motsatt vei og ga han et blikk som vel på godt norsk sa «din fordømte oppblåste drittsekk.» Men vi hørte han fortsatte sin tirade et godt stykke etter at vi hadde passert. Historien har forfulgt meg i dagene etterpå. En blanding av sinne mot denne mannen og en tristhet overfor disse barna.

Sommerferien skal nytes for alle. I den bratte bakken oppover mot denne toppen glemte faren åpenbart det. Han så kun sine egne behov og ikke andres. Barn skal få leke i ferien. Plaske i vannet, bygge sandslott, utforske ting og spise is. De skal ha voksne som ser dem og som morer seg sammen med dem. De skal få oppleve spenningen ved å sove i telt eller kjenne at fisken napper på kroken. Det er på den måten man lager en felles minnebok – en bank av gode minner som gjør at det spinnes en stadig sterkere tråd mellom generasjonene. De gode barndomsminnene er kapitalen barn og deres foreldre skal leve sammen av resten av livet.

Om de virkelig kom seg til toppen av fjellet vet jeg ikke? Egentlig håper jeg ikke det. Det hadde han i så fall veldig godt av. En gang skal de som er små og går med korte skritt bak bli de store og sterke, mens vi vil oppleve det motsatte. En gang skal han som ville på topptur kanskje trenge noen kan hjelpe han med å få den tunge snøen bort fra gårdsplassen eller slå gresset i den bratteste skråningen på plenen? Kanskje nettopp han som har vært hovedrollen i denne historien, selv få høre at han er en taper som ikke klarer dette selv? Og hvordan vil han i så fall reagere på det?

Det hjelper ikke å bestige et fjell for å få flott utsikt, hvis man mangler det viktigste i livet – innsikt.