Gå til sidens hovedinnhold

Deilig ensomhet - eller savn av alt?

Det er forskjell på å være singel og å være ensom. Noen trives godt i eget selskap, andre føler ensomhet og savn. Det er snart en million aleneboere her til lands. Når ringte eller besøkte du sist en du vet sitter alene?

Helgespalten

Man ble opplært til at kjernefamilien skulle passe for alle. Verden har forandret seg, og det er ikke lenger slik. Tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at 18 prosent av befolkningen bor alene. Blant eldre over 67 år gjelder det hele 35 prosent. Det er cirka 975.000 aleneboere i Norge.

I hovedstaden består 48 prosent av husholdningene av én person. Hvorfor er det slik? Det er selvsagt flere årsaker, for eksempel at vi etablerer oss senere enn vi gjorde før, mange skiller seg – og, ikke minst, vi lever lenger. Som nevnt; det er forskjell på å være singel og å være ensom. Men for den som er aleneboer og ikke har hverken familie eller nære venner, kan livet og dagene være vanskelige. Den mellommenneskelige kontakten er viktig for oss alle. Derfor er det viktig at vi tar en telefon, spør hvordan det går, stikker innom for en kaffekopp eller inviterer hjem til oss. Det skal så lite til, men det betyr så mye.

Det er verdt å merke seg ordene til den norske forfatteren Karin Fossum (f. 1954):

«Av alle ulykker som kan ramme
mennesker, er ensomheten den verste.»

Selvsagt lever veldig mange enslige gode liv utenfor kjernefamilien. I Levekårsundersøkelsen om helse fra 2016,

viser det seg at de aller fleste har en nær fortrolig og minst to personer de kan be om hjelp hvis de får personlige problemer, men eldre og enslige mangler dette i større grad enn andre grupper. Undersøkelsen viser at de aller fleste har kontakt med familie og venner minst en gang i måneden.

Flere menn enn kvinner oppgir å ha få nære personer. Denne forskjellen ser man i alle aldersgrupper. Menn har dessuten mindre vennekontakt enn kvinner, også når man regner med kontakt via telefon og internett. Menn har likevel nesten like ofte som kvinner en nær fortrolig.

Vi kjenner trolig alle en eller flere som bor alene og kanskje kjenner på ensomhet. Vi bør alle føle et ansvar som medmenneske overfor dem. Joda, hverdagen er stressende, jeg får ringe en annen dag, jeg har ikke tid i dag, jeg skal bare… - jeg vet akkurat hvordan det er, jeg er for lite flink selv, men jeg prøver. Jeg kjenner enslige og ensomme mennesker, jeg vet det gleder dem hvis jeg ringer. Og ikke minst hvis jeg stikker innom en tur. Pandemien har vanskeliggjort besøk, men nå som samfunnet er i ferd med å normalisere seg, blir det lettere. Det kjennes riktig å sitere den norske forfatteren Arnulf Øverland (1889-1968):

«En times omhu for en ensom venn,
har aldri nogen gitt forgjeves hen.»

Mange unge besøker for sjelden sine besteforeldre. Det er trist å tenke på. Å se gleden i ansiktet til en bestemor eller en bestefar når barnebarn står på døren, er ubetalelig. Det er betingelsesløs kjærlighet. Ingenting er som gode historier fra tidligere tider når de gamle forteller. Det gir grunnlag for ettertanke og refleksjoner, som livet som leves på sosiale medier gjennom mobiltelefonen aldri vil kunne erstatte. Det er verdt å tenke over – for plutselig en dag er de ikke her lenger.

Vi skal rekke så mye i hverdagen. Vi prioriterer tid og oppgaver. Mitt håp er at vi alle blir flinkere til å ta ansvar og vise omsorg for den eller de ensomme vi kjenner. Det skal så lite til, men det betyr så mye. La oss være gode medmennesker. Som byr litt på oss selv. Som setter av den halvtimen eller timen – som vil gi lys og glede i hverdagen til en som trenger. Vi har alle tid til det.

Kommentarer til denne saken