Gi meg en paracet

Jeg ønsker å sette fokuset på alt presset vi utsetter oss selv for i dagens samfunn.

Jeg ønsker å sette fokuset på alt presset vi utsetter oss selv for i dagens samfunn. Foto:

Av
DEL

Leserbrev
Hvert minutt, hver time, hver dag, blir vi bombardert med utallige valgmuligheter i vårt daglige liv. Det tikker inn på vår mobil, nettbrettet ditt, Tv'n din, i postkassen din, ja overalt! Vi har så mye å velge i, så mange fristelser, så mye vi får lyst på, så mye vi vil ha, og så mye vi så gjerne skulle ha prøvd, sjekket inn, sjekket ut. Aldri før har vi hatt så enkel tilgang på tjenester, varer, drømmer og behov. Vi skaper oss til og med behov vi ikke visste vi hadde. Det er bare å taste ett trykk på en eller anne dings, så har vi skaffet oss det nærmest rett i fanget! Vår teknologiske verden er i ferd med å gå av skaftet! Og vi blir aldri fornøyd med noe. For vi skal bare justere ting opp litt, og enda litt til. Slik at vi føler og tror, at nå, nå blir det bra. Nå blir jeg lykkelig!

Det meste i dag skal måles gjennom skjønnhet, ytelser og prestasjoner. Stakkars kommende generasjon, så mye tøffere og røffere de vil få det. Nå må vi skaffe oss løshår for i det hele tatt kunne gå med lang nydelig hestehale, vi må lage en fantastisk middag og gjerne matsminke maten vår før vi eventuelt legger den ut på sosiale medier. Ellers er den jo ikke godkjent av folket selv. Nå er det nesten sånn at om du kjører en hvit liten bil av en sukkerbit, som undertegnede, så er det jo nesten sånn at folk glaner rart på deg og sier «Jøss kjører du så liten bil, får du plass til noe i den da?» Legger du rulle-plen på tomten din, kan du banne på at husene nedenfor deg fortsetter i samme stilen. For her må jo alt matche, «i gata vår». Skaffer du deg Jacussi og poolboy, så går det én uke, og så har naboen din hermet og skaffet seg det samme. Vi har lett tilgang, rask levering, og behovene skapes gjennom dette mønsteret.

Men er det ikke bedre da?, spør jeg. Å heller ha et hus du faktisk klarer å betale på, enn å fly rundt som en stressa robot hver gang huslånet ditt skal betales? Er det ikke bedre å faktisk ha en bil du har råd til å forsikre, enn å «eie» en prima-feit bil som du egentlig ikke har råd til å kjøre ut av garasjen din engang? Er det ikke bedre at du klarer å skaffe mat på bordet uten å trekke det blanke gullkortet ditt? Er det ikke bedre å senke standarden, og heller leve med det du har. Enn å ende som gjeldsslave i en alder av f.eks. 30 år?

Kan du ikke heller bruke, utnytte, ta for deg, det du faktisk har og disponerer i livet ditt? Nei, for mange MÅ ha en viss standard, de føler presset, og skaffer seg da heller noe mer, bedre og større. Bytter ut, kaster ut, hiver inn. For det kan gjøres med et klikk!
Igjen. Det meste i livet i dag, baserer seg på å prestere, konkurrere og redigere våre liv til det bedre.
Tror vi da. Det er for «gæli» når ungdom i dag må suge på paracet, for å føle at de skal klare å henge med på skole, utdannelse og jobb. Klore seg fast. Til det vi er i ferd med å påføre hverandre i denne så hysteriske og overfladiske verden! Vi skal yte, gi, kaste fra oss det beste i oss hele tiden. Til deg, meg, og alle i kretsen rundt oss. Jobb og privat. Jeg ønsker f.eks.kke at mine barn skal knaske paracet når de begynner på ungdomsskolen, på grunn av presset de føler for å henge med. I en verden som vi voksne nå er i ferd med å skape rammene og kravene rundt. For det er deg og meg som på en måte rydder veien for ungdommen i dag, men det spørs bare på hva vi legger igjen på veien, og hva som ender i grøfta.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags