Busstreiken rammer de svakeste

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Her i Modum har vi etterhvert blitt vant til å komme oss fram med sykkel og sparkstøtting, eller fri til naboen om vi ikke har bil selv. I Geithus har det vært komplett umulig å ta buss i mange år, siden Nybrua ble sperret for seks tonns akseltrykk – gad vite hvor mange sterkt overvektige som skulle vært med for å overstige det akseltrykket med boggivogn?

Men dermed ble all busstrafikk ledet til riksveien og sluset forbi cirka 2000 eller flere innbyggere, som dermed ble hensatt til shuttlebuss: ett fenomen i grønn folie som trafikkerte Stalsberg skole og Nedmarken. Med andre ord: fra ingensteds til ingen steder. Den skulle selvfølgelig ha gått fra Åmot skysstasjon til Vikersund jernbanestasjon. Da hadde det vært et ypperlig interkommunalt tilbud, og dekket et behov for handel og sosialt samvær. Gjentatte henvendelser fra min side er bare besvart med svada: «Det passer ikke med rutetidene.»

Nei vel. Jeg trodde ruter skulle tilpasses reisende, ikke motsatt. I markedsliberalismens navn tok jeg sikkert feil. Beklager så meget, Brakar. Jeg har vært bussreisende, foretrukket siden tidlig 1970-tallet, og vet selvfølgelig ingenting om kollektivtransport. Særlig ikke utover bygrensene. Jeg skal bare godta sentrale konsepter fra et departement lokalisert i Oslo, og skaffe meg bil dersom jeg ikke er fornøyd. Og takk for det.

Nå tilpasses «ingen» ruter, som følge av motstand mot et rimelig krav: ansvarlige sjåfører transporterer arbeidstakere fra A til B, og vil selvfølgelig ha lønn på høyde med dem de frakter, ikke minst fordi de må stå tidligere opp og kommer seinere hjem, og dessuten dermed har skiftordninger som faller utenfor det alminnelige.

Å bruke Covid-19 som bakgrunn for ikke å innfri reelle lønnskrav, finner jeg rett og slett tåpelig. Dette er en uventet situasjon, men kravene var ikke uventede. De har vært der siden 2007, hvor det ble lovet at transportarbeidernes lønn skulle følge industriarbeiderens. Det motsatte har skjedd. Det er ikke uventet at det tar fyr i disse dager.

Det betenkelige ved denne problematikken, er at ingen snakker om de svakeste. Tusener av «fattige» – jeg inkluderer alle trygdede, uføre, pensjonister, barn og folk uten fast arbeid – kommer seg hverken til eller fra. I alminnelige familier har man både sykler og bil. De kan ri over en streikeperiode; den blir neppe langvarig. Men mange tusen kommer seg ikke ut av huset som følge av streik på toppen av pandemi.

Derfor bør denne streiken være en symbolstreik, som resulterer i midlertidig enighet som gir alle parter et bein å gnage på inntil neste stortingsvalg, hvor samfunnets svakeste blir stilt i et bedre og klarere lys.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken