Blir fotballbaner på Skredsvikmoen et dårlig politisk håndverk?

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I morgen, mandag skal jeg som kommunestyrerepresentant være med å behandle saken om etablering av fotballbane og klubbhus på Skredsvikmoen. Rådmannens innstilling er at kommunestyret gir grønt lys til fremforhandling av en avtale med Geithus idrettslag, som så legges frem til politisk behandling. I realiteten bes det om at kommunestyret gir tommel opp for å realisere prosjektet så fort som mulig.

Jeg forstår ikke hvor dette hastverket kommer fra.

Mitt utgangspunkt for betenkeligheter er noe annet enn det jeg har sett av motstand hittil. Jeg ønsker derfor å være tydelig på at da jeg var på befaring på området ble jeg positiv til planene. Det er snakk om et felt som er snauhogd, hvor turstien kan justeres litt og hvor fasiliteter allerede er på plass. Jeg ser nå i Bygdeposten at Geithus IL ønsker dette. Som en tidligere aktiv og godt under middelmådig fotballspiller synes jeg unge geithusinger fortjener gode kunstgressbaner, slik som Vikersund og Åmot har. Skredsvikmoen nær skole og barnehage er kanskje godt egnet til dette.

Stikkordet er kanskje.

Er det totalt sett riktig løsning? Vil beboere ha det? Burde vi tenkt større og vurdert en hall som også andre idretter kan nyte godt av? Hva med Rolighetsmoen? Dette er spørsmål vi ikke rekker å få godt nok svar på fordi den politiske ledelsen i Modum tydeligvis har et alvorlig hastverk med å sette planene ut i livet. Eller misforstår jeg hastverket med «handlekraftig ledelse»?

Jeg vil poengtere at denne saken blir behandlet samtidig som arbeidet med en helhetlig plan for Skredsvikmoen er påbegynt. Det er visst ikke noe problem kan jeg lese i avisa fordi plassering av baner er allerede bestemt. Hva i all verden er dette? Den helhetlige planen er visst ikke så helhetlig likevel, så lenge intensjonen er god nok.

Geithus Arbeiderforening skulle tidligere i år arrangere et folkemøte. Det hadde vært en god arena å ta debatt og temperatur på forslaget, men dessverre ble det torpedert av pandemien vi står oppe i. Da jeg ble valgt inn i høst snakket andre medlemmer av kommunestyret, i andre partier enn mitt eget, i store ord om flere folkemøter og mer involvering av moingene som er berørt av politiske beslutninger – hvor er dere nå?

Det virker som verken pandemi og mangel på folkemøter er god nok grunn til å tråkke litt på bremsen og la saken modne. Å presse dette gjennom risikerer å etterlate en minoritet i grøftekantene som ikke føler seg hørt, steile fronter og politikerforakt, heiet frem av fotballglade moinger. Det er vi ikke tjent med.

Ser vi så på en sammenlignbar sak som planarbeidet for endurobane på Vestre Spone synes jeg denne saken blir enda merkeligere. Her bruker man god tid, flere folkemøter og lang politisk behandling på et planarbeid for en neglisjert sport i et landlig strøk – heldigvis, fordi denne prosessen førte til flere gode endringer i reguleringsarbeidet. Men fotballbaner til 30 millioner i et område preget av pågående interessekonflikt, og tomtesalg av ærverdige Rolighetsmoen, trenger ikke den samme behandlingen? Dette er ikke godt nok.

Så på mandag står jeg altså ovenfor et forslag jeg tror kan være god løsning, men en prosess jeg mener vi ikke kan være bekjent av. Jeg føler meg dratt mellom to fronter. En jeg mann jeg respekterer for hans «Geithusaktige» måte å si ting på fortalte meg litt flåsete en gang at «veien til «helvete» er brolagt med gode intensjoner». Er dette en slik situasjon?

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken