Den aller siste biten med konfekt og kransekake er spist. Flaskene er korket. Ribberull og meierismør er ikke lenger en del av vokabularet. Det tilhører fortiden – det vil si 2022. Nå er joggesko og ski hentet fram fra glemselen. Det er nytt år – jomfruelig og ubesudlet. Nå skal det tas tak og mye skal endres – i en naiv tro på at skifte av kalender skal gi motivasjon og pågangsmot til å gjøre noe med alt som det ikke ble noe av i fjor.

Vi er proppfulle av ambisjoner. I varmen fra peisen – godt sunket ned i godstolen, der vi søndag hvilte ut etter nyttårsstrabasene, la vi i halvsøvne en plan om kilo som skal renne av like raskt som en barkebåt flyter nedover en flomstor og vårkåt bekk. Vi har visualisert dager fylt av potent pågangsmot, der oppgavene løses på strak arm. Alt vi ikke rakk, alt vi ikke gadd eller orket og alt vi ikke fikk tid til, skal bli så enkelt å fikse nå i 2023. De få som fortsatt røyker skal stumpe den for godt – bare...
Det er dette «bare» som alltid slår inn som en ørliten bresje i abnorme planer inntil de revner fullstendig. Vinteren og våren er gode tider for skuffelser over døde forsetter.

Hvis vi husker tilbake til samme tid i fjor eller året før der. Sikkert også i 2019 og 2018, ja kort sagt alltid i begynnelsen av januar i alle år, har vi tenkt at det nye året skal bli så annerledes enn det foregående. Det er en veldig god ambisjon som for de fleste ender med grunnstøting i løpet av kort tid. Da har man i mellomtiden rukket å inngå helårsavtale på treningsstudio, kjøpt felleski og investert i ergometersykkel hjemme. Den siste kan i det minste brukes til å henge opp klær på. Da kan vi skylde på at vi ikke kan sykle på den akkurat i dag, rett og slett fordi klesvasken må få tørke først og midt på vinteren tørker som kjent klær veldig sakte. Etter noen dager angrer man bittert på at lageret av sjokolade ble gitt bort til noen uten ambisjoner og man har rukket å erfare at friteknikk i langrenn ser enklere ut på TV enn i virkeligheten. Dermed reduseres ambisjonen om Vasaloppet til noen ustø runder i den lokale lysløypa – inntil det blir isete i sporet og langrennsdrømmen av sikkerhetsgrunner utsettes til neste år.

Det finnes noen ytterst få egne hardhauser som klarer å sette nyttårsambisjonene ut i livet, men for de fleste blir det en skuffelse nok en gang. I møtet med en hverdag, som trolig blir omtrent som i fjor, vil vi gå i de samme fellene og vi vil la oss friste av de samme fristelsene. Ikke bli for skuffet og ikke døm deg selv for hardt. Si at du var lettere sinnsforvirret i gjerningsøyeblikk da de grandiose planene ble lagt, og at du dermed har krav på fritak fra soning. Legg heller listen litt lavere. Det er en større seier å gå fra null til én treningsøkt i uken enn å øke fra fem til seks økter. Vi orker neppe ett helt år uten de godsakene som i ren nytelse smelter på tungen eller dråpene som er balsam for strupen. Det er i så fall å frarøve oss det gode liv. Slik ambisjoner bør ingen ha. Godt nytt år – et år med plager, brutte løfter, men også gode stunder.