Gå til sidens hovedinnhold

Åpent brev til Modum kommune

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For snart en måned siden døde onkelen min, han ble nesten 81 år, og levde et langt liv. Det meste av det i Modum kommune.

I 2021 er vi opptatt av livskvalitet, og at det er en selvfølge at alle skal få den hjelpen de trenger. Vi snakker om Livsglede for eldre, og alle skal ha et verdig liv. Det står så fint i samhandlingsreformen, som trådte i kraft 1 jan 2012

«Med samhandlingsreformen vil regjeringen sikre et bærekraftig, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet og tilpasset den enkelte bruker. Det skal legges økt vekt på helsefremmende og forebyggende arbeid, på habilitering og rehabilitering, på økt brukerinnflytelse, på avtalte behandlingsforløp og forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus.»

Målet med samhandlingsreformen er å forebygge mer, behandle tidligere og samhandle bedre. Pasienter og brukere skal få tidlig og god hjelp når de trenger det, nærmest mulig der de bor. De skal få rett behandling til rett tid på rett sted, gjennom et helhetlig og koordinert tjenestetilbud for helse- og omsorg.

Onkelen min var opptatt av politikk, og samhandlingsreformen, og hadde tro på at dette skulle gjøre hverdagen enklere for brukeren. Den dagen man kommer i en posisjon der man trenger hjelp.

Men slik skulle det ikke bli.

Onkelen min hadde sine utfordringer gjennom livet, men brukte dem som en ressurs. Og var som nevnt aktiv både politisk og i organisasjonslivet. I den tro at han også kunne gjøre en forskjell, og bidra til at kommunens innbyggere fikk den hjelpen de trengte, når de trengte den. Akkurat slik samhandlingsreformen sier.

Men når han selv ble eldre, og trengte mer bistand og hjelp, så var det jo ikke hjelpen der.

Joda han fikk selvsagt hjelpe midler, og han hadde bistand fra hjemmetjenesten. Men som han beskrev selv i telefonen siste kveld før han døde:

«Jeg blir ikke sett eller hørt, Legen sitter på dataen og skriver ut piller, hjemmetjenesten flyr ut og inn, og jeg gruer meg for å spørre dem om hjelp. Er jeg gått ut på dato ? Har jeg ingen verdi ? Jeg er ikke suicidal, men det livet jeg har nå har ingen verdi. Samhandlingsreformen har ingen verdi, jeg har mistet tilliten til systemet»

Samme natt ramler onkelen min på badet, blir innlagt på sykehuset, og dør neste dag av hjertestans. Et langt liv er over.

Familien samler seg, vi skal rydde den lille kommunale leiligheten. Det som møter oss kommer som et sjokk. Det er trist, og bærer preg av og støtter opp om det livet han hadde fortalt om flere ganger, blant annet på telefon kvelden før.

Det ligger medisiner absolutt over alt, det meste blir samlet og levert apotek, vi fyller en kasse. Administrerte han dette selv ? Hvorfor var det ikke brukt doseposer som han hadde fått et vedtak om? Det er tydelig at han ikke klarte og administrere dette. Det var et totalt kaos.

På badet ligger skitne klær og handklær, det er mugg og skitt i dusj og på badeveggene. Det er så tykke lag med støv på nattbordet og andre steder. Det vrenger seg i magen.

Maten i kjøleskapet var gammel og uspiselig, og vi ser at den primære kosten siste tiden har vært kornmo og bixit kjeks. På komfyren står gamle gryter med inntørket mat. Samt oppvask.

Det var tydelig han strevde etter beste evne for å være selvhjulpen. Men hvordan skal man klare seg, når kroppen ikke virker lenger ?

I den siste telefon samtalen han hadde, kvelden før han døde, ønsket han og få dette frem. Sette fokus på en svikt i systemet, slik at andre ikke trenger og gå gjennom det samme.

Et langt liv er over, nå har du fått hvile i samme grav som din far.

Vi lyser fred over ditt minne.

Glad i deg onkel Bjørn.

Kommentarer til denne saken