Mulig det tenderer inn mot en majestetsfornærmelse, men 17. mai har ikke samme «storhet» over seg etter at barna forlot «flaggborgen.» Hvorvidt det er litt vemodig eller helt greit blir en smakssak. Det er i hvert fall mindre jobb for familiens eget «strykeorkester» – som tidligere hadde endeløse arbeidsøkter ved brettet – der bunadsskjorter, slips og dressbukser fikk mer enn ett anstrøk av stryking. Familien skulle skinne! 16. mai var den store strykedagen. Flagg og sløyfer – skjorter og bukser kom ut fra «presseriet» og ble sirlig dandert på hengere rundt omkring i huset. Programmet fra skolen ble studert som om det var et testamentet med mange arvinger. Her skulle ingen beskjed misforstås. Det var mye detaljrikdom og vi ble matet med teskje. Men det er sikkert like bra. Kan noe misforstås blir det misforståelser.

Det luktet sølvpuss og skopuss. Noen år var det ekstra hektisk med barn på en skole og et annet barn i en barnehage og begge skulle gå i hvert sitt tog. Noen år var det enda mer hektisk enn hektisk, fordi barna gikk i et årstrinn som hadde ansvar for den lokale 17. maifeiringen. Selv om opplegget var dønn likt fra år til år, skulle ting settes ut i livet – etter et kart som var sirlig nedtegnet fra de som hadde vært «dirigenter» året forut. Mye av forberedelsene skjedde 16. mai. Ett år sto Sysle skole pyntet som en brud om kvelden. I løpet av natten fant imidlertid værgudene ut at de skulle være skikkelig ufine og sendte et uvær av Bibelske dimensjoner innover området.

Bjørker – drapert i nasjonalfargene – hang som våte «filler.» Skolegården så ut som Noahs ark kunne komme seilende når som helst og gummistøvler passer som kjent dårlig til bunad og stakk. Vi løste det også. Feiringen ble flyttet innendørs – der folk satt og spiste sin 17. mai-mat med egg og anjos, mens ungene tok skolen i bruk. Det ble selvsagt litt tørrprat. Introverte menn – som ellers kan ty til å sparke i bildekk når de går tomme for ord – måtte førte dype samtaler som «ja da gitt» og «jaggu regner det fortsatt» som om noen skulle være i tvil om det. Ungene løp i gangene og jublet i vilden sky.

Men tog ble det – selv om tubaer fylte seg opp med vann og det plasket mer enn det låt i skarptrommene. Noteheftene var fulle av dugg, men det ble nå en slags utgave av nasjonalsangen. Flaggstangen holdt. Det samme med flagget, men du verden så det blafret. Moinger pleier å si at de flagrer 17. mai. Og den 17. maien flagret det virkelig i flagget. Nå har 17. mai-stresset lagt seg. Dagen er viktig, men det er slutt med å blankpusse dress-skoene allerede dagen før dagen.