«Som journalist går ein aldri i fred for hendinger», sa NRKs mangeårige journalist Herbjørn Sørebø. Det gjelder uansett hvor man jobber - til og med i Bygdeposten! Det skjer litt av hvert – det meste ganske hverdagslig, men ikke rent sjelden skjer det også dramatiske ting. I disse dager er det ti år siden jeg overtok jobben som redaktør i Bygdeposten. Det er for meg den mest spennende jobben du kan ha i vårt område. Før det hadde jeg allerede lang fartstid i både avisa Fremtiden og to perioder i Drammens Tidende bak meg. I tre år var jeg også redaktør av Eikerbladet og Bygdeposten samtidig. Puh. Det var jammen meg litt av noen år.

Det finnes ingen redaktørskole i Norge. Derfor må hver og en forsøke å fylle en slik rolle så best man kan på egen hånd. Selv har jeg valgt å være en synlig redaktør, og i løpet av de siste ti årene har det vel blitt et par tusen ledere, kommentarer og skråblikk på nett og papir. Ikke alle har blitt godt mottatt, det er ikke alltid ordene har kommet like lett og noen ganger har ting blitt helt feil. Men det vanker stadig hyggelige tilbakemeldinger også.

Når man stikker hodet fram er det bare rett og rimelig å forvente at det vanker motbør og kjeft selvsagt. Du bør ha rimelig tykk svor i denne rollen. Det er lite som går inn på meg personlig. Jeg sover stort sett ekstremt godt. Redaktører må også regne med å bli tatt til inntekt for partitilhørighet for eksempel, så da Arbeiderpartiet hadde ordføreren i Modum ble redaktøren beskyldt for å være både lyseblå, blå og mørk blå. I går skrev Jon Hovland (H) at redaktøren åpenbart har sterke sympatier med Arbeiderpartiet. La det være helt klart: redaktører stemmer ved valg, men du vil aldri få meg til å fortelle hvilket parti. Det eneste jeg kan si er at det har variert litt fra valg til valg. Avisa heier ikke på et bestemt politisk parti utifra ideologi.

Internt i Bygdeposten har vi en veldig flat struktur. Vi er et lag som arbeider sammen og vi er stolte av det vi har fått til. På ti år har mye skjedd. Vi har gått fra å utgi papiravis tre dager i uka, til å bli en digital sjudagersavis som i tillegg utgir tre papirutgaver ukentlig. Det betyr at leserne aldri har fått flere nyheter og oppdateringer enn de gjør nå, og de får det mye raskere enn tidligere. På torsdag for eksempel var det en politiaksjon i Åmot. Tidligere ville det først vært en nyhet i papiravisa på lørdag. Nå var saken ute i løpet av en halvtime.

En redaktør har jobben så lenge styret har tillit. Så langt har de hatt det og min ambisjon er å skrive et par tusen ledere, kommentarer og skråblikk til. For noen er denne ambisjonen nok til å ødelegge lørdagen. For andre kun et skuldertrekk og for noen er det kanskje et hyggelig signal også. Det er de som mener at jeg er for personlig i det jeg skriver. Tidligere SE OG HØR-redaktør, nå avdøde Knut Haavik fra Vikersund, ga meg en gang et råd om å være nettopp det. Det skaper en større nærhet til leseren var hans råd. Men det er ikke alt man skal dele og godt er nok det. Vi trenger alle en privat friplass.