MODUM: Dette er ikke historien om lektor Tørdal, men om lektor Øhren som lekte med historiefaget og skrev lærebok for avgangselevene ved videregående skoler i hele landet.

Denne høsten tas boka ”Tidslinjer 2” i bruk av tusenvis av skoleelever. Læreboka i historie på Vg3 er blant annet skrevet av Rosthaug-lektor Andreas Øhren (61).

- Jeg er ganske stolt, sier lektor Øhren.

Han smiler og tar seg en velfortjent bit av berlinerbollen, noe han visstnok aldri gjør. Søtsaker er ikke noe for han.

- Jeg er med på å legge føringer på 150 000 attenåringers historiske forståelse. Det gjør meg lavmælt.

Boka er solgt i nærmere 15 000 eksemplarer så langt, og Øhren regner med at verket han har vært med på å lage, blir brukt i rundt ti år.

Ble valgt ut

Det var en fredagskveld for snart fire år siden at han fikk telefon fra Aschehoug forlag. Øhren satt på hytta i Valdres og hygget seg ved peisen. Han fikk spørsmål om han ville komme på et seminar med 15-20 lektorer fra videregående skole. De skulle finne ut hvem som skulle skrive lærebok for historiefaget. Øhren stilte opp, og alle lektorene ble bedt om å sende inn tekster.

- Jeg skrev om den norske utvandringen til Amerika, for det synes jeg er nedprioritert i lærebøkene. Teksten ble bra, og jeg ble spurt om å være med i teamet som skulle lage Tidslinjer 1 og Tidslinjer 2.

Øhren har vært med å planlegge begge bøkene, men det er Tidslinjer 2 han har vært med på å skrive. De to bøkene er begge fylt med verdens- og norgeshistorie. Tidligere har det stort sett vært ei bok med norgeshistorie og ei med verdenshistorie.

- Det er ikke noe som heter verden og Norge lenger. Nå snakker vi om verden i Norge, og om Norge i verden. Vi ønsker å vise sammenhengene mellom Norge og verden, og vi prøver å distansere oss fra eurosentrismen, forteller Øhren.

Han og de andre i forfatterteamet er nemlig lei av at verdenshistorien i skolen nesten bare har dreid seg om Europa og USA.

Noe annet ved læreboka, er at demokratiet og demokratiets utvikling står i høysetet.

Fortelleren

Øhren har skrevet de fire første kapitlene i boka, blant annet om den industrielle revolusjon, den franske revolusjon og om Norges viktige år, 1814. For hver side han har skrevet, har han lest mellom 50 og 100 sider.

Boka har en inndeling som gjør at den passer for alle – uansett nivå. I hvert kapittel er det først et nærbilde som forteller en historie, deretter kommer den tradisjonelle lærebokteksten, før det til slutt er perspektiver, noe man kan lese om man ønsker å lære ekstra mye.

Nærbildene, som Øhren liker å skrive, grenser til det skjønnlitterære, og meningen er at disse skal fascinere også de svake elevene.

- Jeg skriver at det ene beinet løfter seg når Ludvig den 16. blir halshugget. Det vet jo ikke jeg, men jeg vil ha med denne dramatikken, sier historiefortelleren.

- Jeg har fått høre at det er jeg som er fortelleren i forfatterteamet. Det er jeg ikke lei meg for, smiler han som også i 1995 ga ut bok.

Denne heter ”Consuelo” og handler om hans og konas adopsjonshistorie. Øhren har også skrevet noveller og artikler, og med novellen ”Fangekoret” vant han en reise til USA.

Brenner for enkeltskjebnene

- Jeg liker å fortelle, og for tiden skriver jeg på en serie med det jeg kaller nærbilder. Det er stort sett om enkeltmennesker som er blitt berørt av samfunnsendringer.

Historie for Andreas Øhren er nemlig ikke årstall og kriger. For han er historie situasjonene, de fundamentale spørsmålene mennesker blir stilt overfor og fortellingene om enkeltskjebner. Alt sett i sammenheng med de store linjene i verdenshistorien.

- Andre verdenskrig interesserer selvfølgelig meg også, men det er de små menneskenes valg under krigen som jeg synes er mest interessant. Jeg spør meg hvordan det går med mennesker som utsettes for overgrep. I en krigssituasjon stilles man overfor fundamentale valg. Faren min havnet på Grini fordi han nektet en dødsdom.

Og om faren skriver han en tekst akkurat nå.

- Jeg vil fortsette å skrive, og jeg vil bli forstått av mange. Jeg skal ha ørneblikket som stiller de universelle problemstillingene, sier han med sitt tankefulle blikk.

- Og jeg kan skrive om min barndom, for jeg er så gammel at min barndom er historie. Jeg er født og oppvokst i rennesteinen i Oslo. Jammen er jeg det, slår han fast.

På gjengrodde stier

Andreas Øhren og kona overtok gården de bor bo, i 1979. Øhren valgte bort en akademisk karriere på Blindern, og ble bonde i Vikersund, på gården der han besøkte besteforeldrene sine da han var liten. Det var ikke et enkelt valg å flytte til bygda, men han angrer ikke.

- Det så helt forferdelig ut her. Alt var grodd igjen, og låven lå på bakken. Vi har gjort mye for å få det hyggelig, forteller han.

Huset er restaurert, og de opprinnelige spirene er kommet på plass. Paret har til og med laget basseng i hagen – et basseng mange av Øhren sine elever, har badet i.

- Jeg pleier å invitere klassene mine hjem, og så er russen her om morgenen 17. mai.

Rosthaug-lektoren, som også underviser i samfunnsfag og norsk, vet å sette pris på kontakten med elever, og han håper han ikke virker for gammel.

- Jeg er jo 61 år nå, og aldersforskjellen mellom meg og elevene blir stadig større, men jeg håper at jeg ikke er altfor gammeldags, sier han og kikker undrende ut i lufta.