Dannelsen ble nærmest borte på slutten av 1960-tallet.

Den ble nemlig svært så upopulær blant 68-ere, som oppfattet dannelse som noe som hørte eliten til, et borgelig fenomen.

Bjørnstjerne Bjørnson

I 1800-tallets romaner reiste ofte unge herrer til Italia eller Hellas hvor de «dannes» i bildet av sine klassiske helter. Naturvitenskap var da like viktig å forstå som kunst.

Romanens forfattere reiste også: Goethe, Bjørnson, Ibsen. For dem var dannelse en individuell reise, en prosess som førte til personlig utvikling.

Det innebar en søken etter kunnskap og evnen til å ta innover seg flere perspektiv, slik at de kunne ta veloverveide valg i livet og delta i samfunnet.

Ny bok

Det er denne dannelsen Mary Brekke, redaktør av boka «Dannelse i skole og lærerutdanning», vil ha tilbake i skole og utdanning.

– Jeg foretrekker egentlig ordet danning, fordi dannelse høres så konservativt ut. Danning er et mer aktivt ord, et ord som viser til at dette er en prosess enhver må ta tak i selv, sier Brekke til Forskning.no.

I den nyutgitte boka ser man på dannelsen i ulike former og fra ulike fagområder. Ikke minst ser forfatterne på hvordan man skal få dannelsen tilbake i utdannelsen.

Den frie tanke

For dannelsen er et grunnlag for demokratiet og den frie tanken. Det er også et grunnlag for den akademiske friheten, og det akademiske ansvaret.

Den krever at vi anerkjenner at vi har en deltagende rolle i samfunnet, men at også andre har det.

– Dannelseselementet i lærerutdanningen var kanskje tydeligere før, noe som blant annet resulterte i en lang tradisjon med lærere som deltagende samfunnsborgere på mange arenaer, sier Brekke.

Det er vel den utdanningen som tidligere har gitt flest kommunepolitikere i dette landet. Lærere skrev debattinnlegg i avisene, deltok i 17. maikomiteer og drev organisasjonsarbeid. (ANB)