– Siden jeg har skrevet så mye om det visste jeg hvor vanskelig det var, medgir Holen. Han fikk med seg illustratøren Mikael Noguchi på å lage tegneserieboken «Drabant», en oppveksthistorie fra Groruddalen, med graffiti og hiphop så vel som vennskap og kjærlighet som ingredienser. Leserne møter Fredrik, «Deks», og Victor, «Senc», som lever for å spraye. Året er 1994, da myndighetene strammet grepet, kriminaliserte graffiti og byen skulle renvaskes før Lillehammer-OL.

– Det kunne foregått et annet sted enn Groruddalen også, dette var typisk for en moderne drabantby. Jeg har savnet en slik bok i norsk fiksjon, savnet den nye «Skyskraperengler». Det er bare rapperne som hittil har tatt for seg 90-tallet som oppveksttid, med et par unntak, sier Øyvind Holen.

Grep det mytiske

Han er selv fra et pyntelig rekkehusmiljø, om enn beliggende i «beryktede» Groruddalen som han gjerne forsvarer, og medgir at han gladelig grep tak i det mytiske da historien skulle skildres:

– Blokker, skumle taggere, t-bane og innvandrere! Sånn er det – også. Det er den spennende historien, som man vil lese om. Og dette kunne vært sant, mange andre steder også.

Selv har Holen aldri rappet, breaket eller tagget – men i stedet skrevet om det. Det er Mikael Noguchi som har den praktiske erfaringen og som har pyntet på atskillige vegger. Men det var i Sverige, i Stockholmstraktene.

– Jeg hang med de eldre gutta, som tok meg med fordi jeg var flink til å tegne. Jeg likte aldri spenningsbiten, jeg gjorde det fordi jeg var interessert i å tegne og dette var et nytt medium, forteller Noguchi.

Men graffittikarrieren tok en brå slutt da familien flyttet til Skedsmo.

– Der var det ingen vegger, bare låver og motorvei. Da ble det tegneserier og datagrafikk i stedet, og jeg nerdet på gutterommet, sier Noguchi. I dag dataspillutvikler i egenstartet selskap, ArtPlant, med spill som «Battlestar Galactica» bak seg og «Game of Thrones» underveis.

Blir oppfølger

Det var forlaget som førte Holen og Noguchi sammen. Først ble det prisbelønt faktabok om hiphop i 2009. Innholdet bandt de sammen med en fiksjonsfortelling i tegneserieformat.

Deretter prøvde de seg med en tegneserienovelle – som ble refusert, før de landet på historien og karakterene i «Drabant».

– Jeg interesserer meg for hiphop, tegneserier og Groruddalen, så «Drabant» ble kulminasjonen av dette. Jeg lærte hvor mye arbeid det var, det er to år siden vi begynte, sier Holen.

– Vi jobbet på kveldene, på fritiden, og vi har begge barn, sier Noguchi.

Selv om «Vol. I» er brukt om denne første boken på Cappelen Damm, og duoen holder mulighetene åpne for 2-3 bøker, vil de ikke kalle det serie.

– Mer som en film som får en oppfølger, sier Holen.

Svunnet hen

I helgen, under tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo, skal Øyvind Holen være med i paneldebatten «Norge nå!», som tar for seg hvor norske serier står. Og allerede på forhånd fastslår han:

– De er bedre kvalitetsmessig, men sliter med å nå frem – ikke minst i bokhandlene. Der er tegneserier per definisjon ungdomslitteratur, uansett. Tegneserier som massekultur er blitt mindre. Donald og Fantomet leses ikke lenger av «alle», men er blitt et kulturuttrykk på linje med poesi og romaner. Unntaket er stripeseriene som «Pondus» og «Nemi» og så videre, sier Holen.

Og minner om at i Sverige toppet en tegneserieroman, «Gängkrig 145», listen over skjønnlitteratur, skrevet som den var av Jens Lapidus.

– Kanskje hvis Jo Nesbø prøvde seg som tegneserieforfatter? (ANB-NTB)